Ferdig sonet

Telefonen ringer. “Hei, det er Friomsorgen. Vi er hjemme hos deg om 3 minutter for å koble av fotlenka”.

Jeg føler meg svimmel. Grunnen for det er så enkelt som at jeg brukte 5 timer på å sovne i går, fordi jeg var så utrolig spent. De ringer på døren. Det står to betjenter på døren, hvor den ene holder en stor bag. “Du kan gå ned og hente sentralen”, sier den ene betjenten. Sentralen, som ligner en slags gammel telefon, har stått i vinduet i kjelleren i 3 måneder. Den har vært koblet opp mot lenken rundt foten min som har registrert om jeg har vært hjemme, eller ikke. Jeg drar ut kontakten, ikke noe som bør være en big deal, men det føles helt fantastisk. “Her, ta saksen, så kan du klippe av lenken”, sier hun. Den tykke plastlenken klippes rett av, og betjenten sier “Da er du ferdig med oss, lykke til videre”. Jeg snur meg og der står mamma med tårer i øynene og omfanger meg.

Ferdig med straffen

I dag er det akkurat på dagen 11 måneder siden jeg ble innlagt på akuttpsykiatrisk. 20 måneder siden jeg gjorde det dummeste valget i livet mitt, 14 måneder siden jeg fucka opp igjen og 9 måneder siden jeg ble dømt til fengsel.

Det føles på mange måter som jeg har vært innesperret siden den dagen jeg begikk handlingene, men i en slags psykisk form for innestengelse (selvhat, selvforakt, skam m.m.).

1. november 2019 ble jeg for første gang fysisk innesperret i form for å være innlagt på akkutt psykiatrisk. Siden februar har jeg sonet både dom i fengsel og på fotlenke. Det har vært en utrolig spesiell opplevelse, spesielt da korona kom. Dette medførte at fengselet plutselig kastet meg ut av fengslet, før de ombestemte seg og godtok at jeg kunne komme tilbake. Men det medførte at jeg ble kastet inn i høysikkerhetsavdeling i isolasjon i 2 uker, hvor vi ble til tider behandlet strengere enn de som sitter for terrorisme og drap. (isolasjon i over 23 timer i døgnet)

Resten av soningen var forsåvidt så grei som man kan få det, og jeg har ingenting vondt å si om behandlingen utenfor isolasjonen. Men fengsel er fengsel, det er ikke hotell som mange som har gått på livet harde skole kommenterer i enkelte kommentarfelt.

Veien gikk videre til fotlenkesoning på siste del av straffen. Det høres sikkert lett ut, men det er mye strengere enn folk flest tror. Den psykiske belastningen fotlenke gav, var nok værre enn det jeg selv forventet. Om jeg ikke hadde hatt utdanning og behandling å gå til, ville jeg trolig høyst vurdert å sitte i fengsel fremfor fotlenke.

Det er nok vel og merke ikke meg som hadde den tyngste psykiske belastningen. Dette har gått hardt utover familien min og mine nærmeste, kanskje spesielt mamma, som jeg tror har en skyldfølelse, noe hun absolutt ikke skal ha. Dette er “all on me”.

En epoke over

De siste ukene har vært utrolig tunge for familien min, av noen helt andre grunner enn denne bloggen handler om. Det er da spesielt deilig følelse å være ferdig med denne epoken i livet mitt og legge lokk på den for godt. En epoke jeg aldri vil, eller forsåvidt aldri skal, oppleve igjen.

At epoken er over måtte rett og slett feires med min første drink på rundt et år, digg. Denne kvelden skal jeg nyte.

Veien videre

Veien videre blir først og fremst å fortsette å gå til behandling for pengespill, betale tilbake de fra Finn, fortsette utdanningen og se fremover.

Straffen er tatt og gjennomført, nå ser jeg frem til å gjøre opp for meg.

 

Peace out,
Sigurd

 

Sosiale medier:

Følg meg på:

Facebook

Instagram

 

———————-

Min historie:
Kaoset
Fallet – Flyskolen
Fallet – Svindelen
Identitestyveriet og millionsvindelen
Året jeg ikke skulle fullføre

Mitt liv:
Kjære mamma
Vi skal på God Morgen Norge!
Santander trakk kravet mot mamma

Temaer:
Selvmord
Spillegalskap
Pengespillpolitikk – En optimal løsning
Nettroll og hat

 

Fra fengsel til fotlenke

Endelig kan jeg avslutte et kapittel i livet mitt, fengsel.

Tre måneder har gått, og jeg oppfylte kravene for fotlenke, som gjør at jeg endelig kan gå over til å sone de tre siste månedene med lenke.

Mye har skjedd siden jeg dro inn. Å slippes løs etter å ha vært inne en stund føles veldig rart. Følelse av skremmsel, lettelse, skyldfølelse, skam, angst og glede gikk gjennom hodet mitt, noe som gjør at man blir ekstremt svimmel og rar.

Lenken

Turen fra Hustad gikk rett til Molde hvor jeg ble pålenket en litt ubehagelig, men relativt liten lenke rundt foten.

Den er heldigvis lett å skjule under sokken og buksa.

Jeg fikk sendt med meg en sentral som ligner rett og slett på en gammeldags telefon. Der er ingen GPS i lenken, så den registerer kun om jeg er hjemme eller ikke.

Når jeg er hjemme, har jeg lov å være innenfor husets fire vegger, samt platting/veranda. Jeg har ikke lov å gå ut i hagen eller til postkassen/garasjen.

Jeg får 5 timer permisjon i uken, som er forhåndsbestemt, disse kan jeg bruke på handling, besøke venner, eller hva enn jeg vil.

 

Rehabiliteringen

Et av kravene for å få lenke er at man skal være sysselsatt 20 timer i uken. I august skal starte på et nettstudie i Cyber Security som oppfyller kravet. Men frem til det er det bestemt at jeg kan gå fjelltur som et alternativ. Det betyr at jeg skal gå 3 timers fjelltur på en forhåndsbestemt hver dag.

Ruten jeg skal gå er opp skiheisa ved Emblemsfjellet og rundt i det området. Jeg må gå den hver dag mellom kl 12. og kl 15.

 

Strengt

Når jeg går turer må jeg gå presist kl 12, ikke 5 minutter før eller 5 minutter senere. Det samme gjelder når jeg kommer tilbake fra turen. Om jeg er forsein eller for tidlig, går det en alarm hos vaktsentralen.

Det samme gjelder sonen, om jeg går ut i hagen eller til postkassen, går alarmen. Om alarmen går, risikerer jeg å bli ført rett tilbake til nærmeste fengsel.

De skal ta flere stikkprøver i uken. Dette inkluderer uanmeldte besøk hjem hvor de tester meg for alkoholinntak. De kontrollerer også at jeg går riktig rute på tur.

Det er strengt, og det er bra det er strengt. Det er tross alt en del av soning, og skal tilsvare fengsel.

 

Kravene for å få fotlenke er forøvrig:

– Dom på under 4 måneder, eventuelt 6 måneder til forventet prøveløslatelse, med minstekrav om å sone 1/3 av fulltid i fengsel

– 20 timer sysselsetting i uken

– Alkohol- og rusfrihet til enhver tid

– Ikke volds- eller seksualforbrytelse

– Ingen pågående saker hos politiet

– Lav gjentakelsesfare

Det positive og negative

Det positive med fotlenke er at jeg får mulighet til å skaffe meg inntekt igjen, som gjør at jeg kan fortere få betalt tilbake de siste som jeg svindlet på Finn. Samfunnet sparer også titalls millioner kroner i året på å ha personer på lenke, istedenfor i fengsel.

Det “negative” er jo at det er en mildere form for straff, så at jeg på en slags måte slipper billigere unna. Straffen er frihetsberøvelse, noe jeg helt klart mister med lenke, men den er åpenbart ikke så psykisk tung som fengsel. Dette kan jo kanskje være støtende for noen. Jeg fortjener jo straffen min, men jeg er uendelig glad for at jeg kan fokusere på å komme meg videre i livet nå og få  fortere gjort opp for meg økonomisk.

 

Blogging

Jeg er veldig usikker på om jeg skal fortsette med blogging, men jeg tenker iallefall å lage en slags serie med blogginnlegg som handler om hvordan det er å sone med lenke.

 

 

Følg meg gjerne på Facebook

Peace out,

Sigurd