Tema: Selvmord

Dødsviktig

Jeg skulle dø. Det var planen min. Jeg følte meg alene og fortapt. Lite visste jeg at 25% kvinner og 12% menn i Norge også sliter med depresjon iløpet av livet. Depresjon er vanlig.

Jeg følte meg håpløs og ensom. Det var kun en ting jeg ville gjøre, og det var å være effektiv nok slik at hvis jeg bestemte meg kunne ingen hjelpe meg. Å gjøre det halvveis var ikke et alternativ, for da kunne folk skjønne at jeg var depressiv. Jeg var for stolt overfor meg selv, jeg hadde ikke guts nok til å rope om hjelp høyt nok og innrømme mine feil.

TABU.

“Det er bare noen år siden vi begynte å stille spørsmål om selvmord.” sa behandleren mens han tok seg en slurk fra kaffekoppen. Jeg tenker for meg selv “det er jo helt sykt”. Et par uker senere fikk jeg vite at en jeg kjente hadde tatt livet sitt. 500 andre nordmenn har også gjort det i år. Vi er for pysete. Selvmord er et aktuelt tema vi må ha baller til å snakke om. Det hjelper ikke å gå rundt grøten. Selv om det er tungt og ubehagelig å snakke om, må vi tørre å være mer ærlige.

Å rope etter hjelp er jo flaut, ekke’ det det? Vi skal jo ikke være svake. Idolene våre er jo tøffe, tynne og har masse fine klær. Bildene på Instagram må få flest mulig likes, helst flere enn vennene mine. De som viser følelser er jo svake. Herregud da, tenk å gråte foran andre! De er jo så teite de som sier de trenger hjelp. De som skader seg selv vil jo bare ha oppmerksomhet.
Bullshit! Denne tankegangen koster liv.

Det er alt for mange som tror at depresjon er enkelt å se på mennesker. Det er nødvendigvis ikke det. Vi mennesker er smarte skapninger og vi tilpasser oss omgivelsene. Dette medfører at vi blir eksperter på å skjule problemer vi ikke tørr å snakke om, la meg gi deg et par eksempler:

Man ser ofte ikke at en person er suicidal. Mange av oss som er suicidal vil ikke at andre skal se det, derfor skjuler vi det. Det er faktisk lett å skjule det. “Sønnen din virker jo normal, han er da vel ikke suicidal!” sa en politimann om meg til min far senest for 1 uke siden. Skremmende. Til og med noen politimenn har lite forståelse og generaliserer selvmord.

 

Vi er altfor stolte

Vi er så forbanna stolte over oss selv, selv om vi ikke nødvendigvis vet det selv. Jakten etter å være bedre enn andre eller å ikke skille seg ut ødelegger for oss selv mer enn vi tror. Det er vanlig å slite psykisk. Du er faktisk utrolig tøff om du har baller til å søke hjelp. Om man ikke søker hjelp og fortsetter å skjule sine egne problemer, risikerer mann at “glasset renner over”. Da er det for sent. Vår egen stolthet er vår egen verste fiende.

Jeg skal ikke lyve. Det er veldig ubehagelig å snakke om selvmord, spesielt hvis man er personen som skal si at man sliter med det. Hvem skal man snakke med? For meg var det ekstremt ekkelt å snakke med slikt med noen som er nær meg, det ble too close. Det er ofte lettest å snakke med andre personer som har slitt med lignende problem. Det handler om å ha en felles forståelse og relasjon til problemet. Du er modig om du tørr å spør om hjelp, ikke nøl. Jeg hater at vi skal være så stolte av oss selv hele tiden, jeg hater “Tabu Norge” og jeg hater at det er vanskelig å spør om hjelp. Hvorfor er det slik, er vi for stolte?

 

Sliter du med selvmordstanker eller depresjon, og trenger noen å snakke med?

Jeg hører gjerne og skal prøve å svare, send meg en melding på Instagram: Sigurdsun

Hvis det er alvorlig anbefaler jeg å ta kontakt med lege, eventuelt kriseteam.
Akutt: 113
Mental helse: 116 123

Peace and love <3
Crazysig

2 kommentarer
    1. Takk for at du set ord på dette viktige temaet. Du eg open. Engasjert. Modig. Eg håper inderleg at røysta di når fram, og du blir høyrt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg