Norge brenner bort penger

[…] sammens med et monopol som ikke fungerer i det hele tatt

Norge går unødvendig glipp av enorme summer grunnet dårlig spillpolitikk.

Hvert år sendes det mange milliarder kroner frem og tilbake mellom Norge og utenlandske spillselskap. Det brukes tredjeparter for å unngå norske regler og det norske samfunnet går glipp av hundrevis av millioner.

De som er heldig å vinne, finner fort ut at de må skatte om de tar ut pengene. Derfor oppbevarer ofte pengene i utenlandske elektroniske lommebøker for å unngå skatt. Dette er bare en av mange grunner som koster Norge ekstremt mange millioner i skattepenger.

Pengene forsvinner ut av Norge og inn til Malta, mens potensielle titalls, om ikke hundretalls millioner skattekroner går tapt. Noe må gjøres.

 

Slik er situasjonen nå:

 

Økonomi og skatt:

Innskudd til spillselskap
Det er ikke lov å gjøre innskudd med norske bankkort til utenlandske spillselskap. Derfor er det tredjeparter som tar seg av dette for å snike seg unna loven. Loven gir praktisk sett ingen betydning, og den fører kun til at tredjepartene kan ta store gebyrer, ofte rundt 5%.

Tapere:
Norske stat
Spillere

Vinnere:
Spillselskap
Grådige tredjeparter

Uttak fra spillselskap
Alle enkeltgevinster over 10 000kr skal skattes av, og regnes som vanlig inntekt. Dette er selvfølgelig umulig for Skatteetaten å følge helt opp. Mange spillere velger derfor heller å sende pengene sine til elektroniske lommebøker (f.eks. Skrill, Neteller, EcoPayz) med et tilknyttet utenlandsk bankkort til. Slik slipper de unna skatt og Norge går glipp av potensielle enorme skattesummer. Disse lommebøkene tar som regel en god del gebyrer selv, så her taper også spillerene en god del penger.

Tapere:
Norske stat
Spillere

Vinnere:
Tredjeparter

 

Reklameinntekter

I fjor ble det sendt reklamer for utenlandske spillselskap for omlag 800 millioner på norsk TV. Dette til tross for at det er forbudt å sende disse på norsk TV, likestilt med forbudet mot alkohol. Norske TV selskap respekterer ikke denne regelen når det kommer til spill, fordi det er så enorme summer i bildet. De unnskylder seg med at de sender fra utlandet. Det ironiske er at de respekterer loven mot alkoholreklame, men det er på grunn av at det ikke er like store penger i det.

Dette er inntekter som kunne gått til norske sportsklubber og foreninger. Likevel er det kun tv selskapene som sitter igjen med milliardinntekter fra utenlandsk spillselskap.

Tapere:
Norske stat
Sportsklubber

Vinnere:
Utenlandske spillselskap
TV selskap

 

Spillavhengige

35.000 nordmenn er alvorlig spillavhengige. 130.000 nordmenn er i faresonen. Svært høyt antall av disse har også milliongjeld. 19% av pengespillavhengige har selvmordstanker, høyere enn alle andre slags avhengigheter. Det tilsvarer også at 7000 nordmenn har selvmordstanker pga. pengespill. Man kan estimere at rundt 20-50 nordmenn tar livet sitt hvert år grunnet dette. Det vises også at tilbudet er svakt og varierende over hele landet.

Nå er det fritt frem. Det er ingen som passer på hvor mye en person taper og om han har råd til det. Utenlandske spillselskap kan også uten noe lisens, utnytte storspillere kynisk ved bruk av IP, innhenting av personlig informasjon, bonuser, reiser o.l.
Her forklarer en tidligere VIP-Behandler til i et av de største utenlandske spillselskapene hvordan de utnytter storspillere til NRK:
https://p3.no/dokumentar/klokkesmugleren/

Tapere:
Nordmenn
Barn og pårørende til spillavhengige
Etterlatte av de som tar selvmord grunnet pengespill

Vinnere:
Utenlandske spillselskap

 

 

Slik er en ideell løsning:

 

Lisens

Slik det er nå, er alt bare kaos. Lisens er etter det jeg ser, eneste gode løsningen. Utenlandske spillselskap må da ha lisens for å operere i Norge. En lisens må være streng, svært streng. Den må være strengere enn det den er i andre land per dags dato. Her er det viktig at Norge må gå frem som et eksempel og sette en ny standard.

 

Identifisering

All innlogging til spillselskap må skje via en portal kontrollert av lisensgiver, gjerne via BankID. Dette er noe vi ser andre land har nå.

Fordeler:
Umulig for personer under 18 å spille.
Minsking av identitets-tyveri.
Vil forhindre folk i å opprette nye brukere etter de har utestengt seg selv.
Mer kontrollert spilling

 

Spillregister

Det bør opprettes et spillregister. Dette registrert skal registrere alle innskudd og uttak som gjøres fra alle spillselskap. Dette blir lignende gjeldsregisteret vi har i dag. Slik kan det kontrolleres at personer ikke spiller for mer penger enn det de har råd til å tape. Store summer må da dokumenteres til lisensgiver. Vises det at en person spiller for mer enn det han bør ha råd til, kan det tilbys hjelp og eventuelt utelukkelse fra alle lisensierte selskap. Utelukkelse vil skjer via innloggingsportalen.

Fordeler:
Enorm minsking av personer som spiller bort alt de eier.
Pårørende vil ikke få like stor økonomisk belastning.

Ulemper:
Er det i det hele tatt mulig?

Vinnere:
Problemspillere.
Pårørende til problemspillere.

Tapere:
Spillselskapene vil ikke kunne tjene like grovt på de avhengige.

 

Økonomi og en “grasrotandel”

Det bør bli tillatt at innskudd gjøres direkte fra norske bankkort. Dette vil fjerne tredjeparter som tjener grovt. Istedenfor at tredjeparter stikker av med opptil 5% av alle innskudd, bør det settes en felles innskuddavgift på f.eks. 3%. Disse 3% går uavkortet til et fond som deler ut midler til lokale klubber. Dette vil fungere lignende grasrotandelen.

Skatteregelen om skatt på gevinster over 10 000kr bør fjernes. Denne fungerer ikke i praksis, og det norske samfunn vil tjene inn på at pengene helles tas ut til Norge, enn til utenlandske elektroniske lommebøker.

Alle uttak kan beskattes direkte med f.eks. 2-3%. Dette er en sum som allerede ofte havner på uttak fra tredjeparter.

Vinnere:
Norske stat og samfunn
Spillere
Spillselskap
Foreninger og klubber

Tapere:
Ingen.

 

Reklame

Reklameforbudet fungerer rett og slett ikke. Man vil alltid være utsatt for spillreklamer via internett, samt TV selskapene respekterer ikke loven, og det vil trolig ikke endre seg. Som spillavhengig selv, samt å ha snakket med andre spillavhengige, blir ikke vi påvirket av spillreklamer. Det fungerer mest for å hente inn nye spillere. Jeg anser ikke det som et stort problem om reguleringen blir lignende som beskrevet her.

Forbudet mot spillreklamer bør dermed fjernes, men heller kontrolleres. Med det mener jeg at det bør være en begrensning på hvor mange som vises i timen per kanal. Det bør også ikke sendes i sammenheng med reklamer for kreditt og forbrukslån.

Jeg mener også at sportsklubber bør få lov ha reklame for spillselskap på drakter og tribuner, men også under kontrollerte forhold og begrensninger hvor mange og hvor store de kan være.

Disse reklamene bør kun bli tillatt hvis det blir et lignende spillregister som tidligere nevnt.

Vinnere:
Alle.

 

Spillavhengige

Jeg mener og tror at en løsning jeg har beskrevet her, spesielt med et felles innskudd- og uttakregister, vil hjelpe spillavhengige enormt. Dette gjør at det vil bli mye færre som havner i store økonomiske plager, samt det vil bli lettere for lisensgiver å tidlig utestenge problemspillere og kunne tilby hjelp.

 

Konklusjon

Om dette er mulig, mener jeg det virkelig er den beste løsningen. Den vil gi mulighet til de som har kontroll å spille videre som hobby. Det vil gi mer penger tilbake til det norske samfunn og fjerne hvitvasking. Mange mener at monopolet er godt med tanke på grasrotandelen, men en løsning ved fast avgift på innskudd vil dekke for dette.

Har dere noen meninger, så del gjerne i kommentarfeltet under.

 

1 kommentar
    1. Verdiskapning i pengespillindustrien

      I sommer fant det sted en krangel i norsk sjakk om hvorvidt Norges Sjakkforbund (NSF) skulle la seg kjøpe til å drive lobbyvirksomhet for et politisk formål. Virksomheten skulle være betalt av et utenlandsk selskap som driver med online pengespill, en virksomhet som Norsk Tipping har monopol på i Norge, og man skulle arbeide opp mot politiske beslutningstakere for en åpning av det norske markedet med en lisensordning for andre aktører.

      Det var for meg en selvfølge at det ikke lå innenfor NSFs mandat å engasjere seg i et omstridt politisk spørsmål som det ikke er bred enighet om blant medlemmene og som ikke har noe med sjakk å gjøre, og avtalen ble med rette stemt ned med stort flertall.

      Det verste med prosessen, var den borgerkrigsliknende tilstanden som oppsto i sjakkmiljøet («enda en familie ødelagt av gamblingindustrien»). Det positive var at vi lærte mye om norsk pengespillpolitikk. Har aldri hatt særlig forhold til temaet før, annet enn at jeg har irritert meg over masete reklamer på Discovery-kanaler.

      Nedenfor er noen refleksjoner omkring pengespillindustriens samfunnsøkonomiske betydning.

      Industrien har en betydelig omsetning, den sysselsetter, og den hevder at den med glede vil betale skatt dersom den får drive lovlig i Norge og ikke er nødt til å finne måter å omgå monopolet på som konstant befinner seg i en legal gråsone, er gjenstand for konstante angrep fra regulerende myndigheter, og som ikke lar aktørene delta i konstruktiv policyutforming for det formål å bekjempe spillavhengighet.

      Begrunnelsen for fri konkurranse fremfor statlige monopoler i samfunnsøkonomisk teori, er at den leverer bedre produkter, på kortere tid, til lavere pris. Noe som er bra for alle. Samtidig er det bred politisk enighet om at enkelte markeder trenger regulering, fordi totalt frislipp ville medføre negative eksternaliteter. Det gjelder både for alkohol, miljøskadelige produkter, og pengespillindustri.

      Vi ønsker at ressurser som investeres i produksjon, skal bidra til å skape verdier for samfunnet. Befolkningen forbruker og konsumerer både private og offentlige goder, og disse godene må komme fra en samfunnsmessig verdiskapning. Bidrar en aktør i pengespillindustrien til denne verdiskapingen?

      Den enkleste måten å argumentere for et nei, er at det eneste som skjer i denne industrien, er at penger flyttes rundt i et lukket system bestående av denne markedsaktøren og alle dens «kunder» (spillerne).

      Plattformen er et system som er basert på at kundene skal tape penger. La oss ta en vanlig fotballkamp med odds på X, Y og Z for de respektive utfall H, U og B. Dersom man beregner 1/X + 1/Y + 1/Z vil man se at denne faktoren blir den samme for alle kampene, og den vil alltid være litt høyere enn 1. Dersom faktoren er 1.10, betyr det at aktøren generelt vil tjene 10 øre for hver krone som blir spilt i veddemålet, gitt at man har klart å sette oddsen «riktig» og at utfallet av kampen er normalfordelt rundt dette. (Man vil aldri få en faktor lavere enn 1; i så fall vil det være mulig for spilleren å oppnå garantert gevinst gjennom en riktig fordeling av innsatsen på de tre utfallene.)

      Aktørene i markedet konkurrerer om å tilby den laveste «tapsmarginen». På midten av 90-tallet, før Norsk Tipping hadde konkurranse fra et nettbasert marked, lå den på 1.25, men nå har den blitt presset langt nedover, og det er jo fint for spillerne.

      Men: Totalt, så går det altså en netto pengestrøm fra spillerne og til selskapet. Noe det trenger, for å finansiere drift av plattformen, administrasjon og kundeservice, utvikling, markedsføring, lønn og honorarer, sponsoravtaler, juridisk bistand, overskudd, og skatt av overskuddet til relevant jurisdiksjon. (Norsk Tipping gir overskuddet tilbake til samfunnet gjennom å dele det ut til gode formål)

      Samtidig så produseres det egentlig ikke noen reelle og varige verdier. Det er ikke et alternativ å la denne virksomheten være det som skal erstatte norsk oljeproduksjon. Det er bare en pengestrøm.

      Det er ikke sikkert man synes det gjør noe at penger flyttes fra husholdninger til næringslivsaktøren. I henhold til Milton Friedman er det jo dennes oppgave å maksimere sin profitt, og verdien av overskudd i næringslivet kan derfor i samfunnsøkonomisk forstand motregnes mot tilsvarende underskudd i husholdningene. Men det er bare et nullsumspill, bortsett fra at det koster tid og ressurser å drifte det, og disse ressursene burde heller engasjere seg i produksjon av et eller annet som samfunnet kan dra nytte av.

      Industriens svar på denne logikken, vil være at spenning og risiko representerer verdier i seg selv. At det faktisk finner sted en omsetning, viser at produktet har en reell verdi og etterspørres. Produktet leveres, og blir betalt for, derfor inntreffer det en pengestrøm, på samme måte som i alle markeder. Det er ikke riktig at det ikke blir produsert noe, bare fordi det ikke er snakk om et fysisk produkt. Når det gjelder hva som skal erstatte petroleumssektoren, er det ingen bransjer som kan gjøre det alene, heller ikke for eksempel det sammenliknbare produktet operaforestillinger, som også kun er en midlertidig verdi, men som det likevel er bred politisk enighet om at vi ønsker å ha.

      Industrien forurenser heller ikke det ytre miljøet nevneverdig.

      Verdien for kunden, ligger altså i at man har anledning til å ta risiko. Nå er rasjonelle aktører riktignok vanligvis risikoaverse, men det er vel ingen politisk support for å generelt forby risikotaking, selv når det er åpenbart irrasjonelt fordi risikopremien er negativ (tapsmarginen beregnet ovenfor). Spenning er det samme som underholdning, det øker underholdningsverdien av å se tippekampen, på samme måte som at man har etpar timers nytelse av å kjøpe operabilletter, riktignok til faste priser mens Unibet lar deg bestemme prisen selv.

      Dersom markedet skal reguleres, må det være fordi kundene ikke vet sitt eget beste og kan forventes å ha irrasjonelle oppfatninger av produktets pris og nytteverdi.

      Den mest opplagte negative eksternaliteten av markedet, er de tallrike spillavhengighetsskjebner den har forårsaket. Både legale og «illegale» aktører i det norske markedet, så vel som regulerende myndigheter, synes å være enige i at dette er hovedproblemet med et frislipp. Industrien bedyrer at de ønsker å samarbeide konstruktivt med myndighetene for å bekjempe det på en best mulig måte.

      For hver krone pengespillbransjen bruker på reklame, sponsor/lobbyavtaler, enkeltstående milliongevinster, milliardbonuser til sjefer, og overskudd som i størst mulig grad unndras beskatning i skatteparadiser, så er det en eller annen husholdning som har tapt den samme kronen. Noen av taperne hadde sikkert en god opplevelse og hadde råd til det, andre ikke. Som for eksempel denne fyren, som spillreklamen åpenbart hadde en effektiv virkning på, slik at han mistet kontrollen over sine egne nytte/kostnadskurver og handlet på en selvdestruktiv måte: https://www.nrk.no/norge/xl/mistet-huset-pa-grunn-av-mannens-spilleavhengighet-1.14883124

      En undersøkelse av Lotteritilsynet i 2014 viste at 22 000 nordmenn har utviklet sykelig spillavhengighet, og ytterligere 89 000 er «i faresonen».

      Når en spiller tar risiko som det koster penger å ta, og han ikke har råd til å ta den, har hver krone tapt en mye større verdi for ham, enn hva den samme kronen tjent har for leverandøren av pengespillet. Nytte/kostnad-kurvene til de to aktørene er da innrettet på en slik måte at transaksjonen har negativ samfunnsøkonomisk verdi på aggregert nivå. Dette er tilfellet ikke bare for de som spiller fra seg gård og grunn; marginalnytten av en ekstra disponibel krone er større jo nærmere marginen en familie lever, selv dersom de unngår å krysse den.

      Generelt er det grunn til å tro at fattige spiller vekk en større andel av sin disponible inntekt enn rike, og hvis dette stemmer, bidrar industrien negativt i forhold til sosial utjevning. Det synes å være konsensus om at sosial likhet er et samfunnsmessig gode (og overordnet diskurs i økonomisk politikk handler i stor grad om hvordan dette godet skal verdsettes og settes opp mot kapitalismens insentiver for produksjon).

      De mest avhengighetsskapende online pengespillene, sies å være raske spill som blinker og gir resultat umiddelbart, ledsaget av «gaver» som free spins, bonuser etc. De stimulerer endorfinene enormt. En endorfindopet konsuments nytte/kostnadskurve er spesielt irrasjonell i forhold til grunnleggende økonomiske tyngdelover og gir ekstra store underskudd i den nevnte samfunnsøkonomiske nytteverdien, ref. eksemplet ovenfor.

      Samtidig er denne typen spill en viktig konkurransearena blant tilbyderne. Det er her brukerne kan påvirkes til å spontant satse penger som de skulle slumpe til å ha mellom hendene. Det er her en krone brukt på reklame gir størst økning i omsetning, med tilhørende prosentvis inntjening for industrien. Reklame som vises på norske TV-skjermer gjennom senderlandprinsippet, og som Lotteritilsynet hevder at er ulovlig, retter seg derfor gjerne spesielt mot dette produktsegmentet. Som altså er det samfunnsøkonomisk mest skadelige. Det er faktisk en grunn til at offentlige myndigheter, representert ved Tilsynet, av hensyn til norske «forbrukere» fortviler over det som skjer og ønsker å stoppe det.

      Når man observerer denne reklamestrategien, blir ikke pengespillbransjen oppfattet som en aktør med troverdighet, når den påstår at den ønsker et konstruktivt samarbeid om kjøreregler i en lisensordning. Tvert imot gjennomskues den som en kynisk versting, av alle som klarer å beholde et rasjonelt syn på risiko og samtidig observerer venner, familie, medmennesker som ikke klarer det og havner i større eller mindre økonomiske problemer.

      Derfor ser jeg på dagens tilstander med reklame for pengespill på norske TV-skjermer som en bevisst omgåelse av regelverket og aktiv sabotasje av det samfunnsmessige formålet med det. Det er ikke så viktig om det er Kindred eller Lotteritilsynet som har rett i om hvorvidt det faktisk er ulovlig etter EØS-regelverket etc. Det som betyr noe for meg er at denne reklamen med sin nåværende endorfinorienterte stil har spesielt negativ samfunnsøkonomisk effekt, det er derfor velmenende politikere forsøker å forby den, og involverte aktører som har et ønske om å bli oppfattet som anstendige bør derfor uansett avstå fra den av moralske årsaker (og både de aktuelle TV-kanalene og mellommenn som f.eks. Get bør av samme grunn bruke sin påvirkningskraft). Ellers opptrer aktørene bevisst illojalt overfor det samfunnet de opererer i, noe som fører til at den brede befolkningen ønsker å spytte etter dem på gata og/eller skjermen – «hvorfor kan de ikke bare for faan forholde seg til at det norske demokratiet ikke ønsker å ha dem her?»

      Samtidig som en norsk verdensmester i sjakk sier at han «deler verdiene» til denne industrien. Er det noen som ikke forstår at han ruinerer sitt eget omdømme, og store deler av befolkningen lurer på hva i all verden som går av ham??

      Kanskje det er en del av forhandlingsstrategien, noe a la «se her kjære departement, hva slags tilstander vi kan forårsake hvis ikke dere gir oss tilgang på lisensierte vilkår», men slik blackmailing skaper et elendig utgangspunkt for forhandlinger om lisens eller en politisk ordning som generelt åpner for det.

      Det ble gjentatte ganger i sommer poengtert at Norsk Tipping er like ille, og det stemmer sikkert. Bortsett fra at NT følger (eller i hvert fall skal følge) statens regulativer i sin drift, samt at de deler ut overskuddet til gode formål, så er det kanskje ingen forskjell; reklamen deres er(?) like slem og aggressiv som Unibet sin. Dette kommer også som et resultat av konkurransen. Da den «illegale» sektoren gjorde sitt inntog, fant NT at de ikke hadde noe valg dersom de skulle demme opp for kundelekkasjen. I motsetning til «godet» som ligger i reduserte tapsmarginer som nevnt ovenfor, er dette derfor utvilsomt et eksempel på at konkurransen utøver skjerpende virkning også på en negativ eksternalitet. Uten gråsoneaktørene, så hadde dog ikke NT hatt noe behov for å markedsføre seg på den måten, for overskuddsmaksimering er ikke (eller bør ikke være) et mål i seg selv for en statlig og/eller forvaltningsaktør. Klarer man en dag å effektivt hindre utenlandske aktører i å konkurrere om kunder på norsk jord, vil jeg derfor forvente at NT reduserer (og/eller faktisk blir pålagt av relevante myndigheter å redusere) «aggresjonsnivået» i sin egen reklame. (Kan faktisk ikke se hvorfor det i en slik verden skulle være behov for særlig reklame i det hele tatt, ref Vinmonopolet, unntaket er kanskje når konsumentene trenger å opplyses om nye produkter i sortimentet. Hvordan var situasjonen på 90-tallet igjen?)

      Norsk Tipping fortjener derfor å ses på som en «bedre» aktør kun fordi den 1) egentlig ikke ønsker å oppføre seg slik, men ikke har noe valg gitt den konkurransen som faktisk eksisterer, og 2) overskuddet deles i sin helhet ut igjen til samfunnet.

      Dersom alle private tilbydere av pengespill skulle forsvinne i morgen, kan jeg ikke se noen grunn til at et statlig monopol ikke skal kunne tilby disse produktene alene, på en måte som best mulig balanserer det nødvendige markedstilbudet med behovet for å forebygge negative eksternaliteter (dette er jo nettopp monopolets oppgave). Samtidig er vi der vi er, og må ta realpolitiske hensyn deretter.

      En eventuell lisensordning bør, av hensyn til nødvendigheten av å regulere negative eksternaliteter, ideelt være innrettet som følger (sikkert ikke uttømmende);

      – Forbud mot reklame for, eller endog tilbud av, «endorfinstimulerende» spill (her er det nødvendig med en felles erkjennelse av prinsippet og deretter en tverrfaglig utredning av hvordan grenser skal defineres og hvor de skal trekkes; man trenger også et nøytralt/offentlig organ til å overvåke tolkning og praktisering av dette regelverket, og intervenere hvor det er nødvendig). Hvor grensene behøver å settes, er det like mange ulike svar på som det er personer i samfunnet. Suffice to say at det å stimulere omsetningen må være et underordnet hensyn i forhold til behovet for å beskytte de som har dårligst motstandskraft (ref aldersgrenser på filmer, etc), slik at grensene bør settes strengt heller enn det motsatte.
      – Adgang til å reklamere på ulike aggresjonsnivåer og/eller overhodet, bør diversifiseres etter medium (kanaler som retter seg mot barnefamilier, e.g. TV Norge, bør pålegges større forsiktighet enn for eksempel CNN), og tidspunkt (f.eks. at det unngås før kl. 21)
      – All omsetning fra norske kunder skal skje på plattformer som er skattemessig bosatt i Norge og man må ha regler som hindrer overføring av overskudd til morselskap eller assosierte aktører i andre skattejurisdiksjoner (slik man gjør det i petroleumssektoren). Ellers (og i dagens situasjon…) føres det en masse penger ut av landet uten at varige verdier kommer i motsatt retning, noe som gir et stort underskudd på nasjonalregnskapet og ikke er bra for noen av oss. (Har det ikke en svekkende effekt på både generell innenlands etterspørsel etter varer og tjenester, og kronekursen?)
      – Ideelt burde (profitt)insentiver i industrien på en eller annen måte begrenses, og lønninger bør være sammenliknbare med statlig sektor etc (formålet er å unngå at eiere/ledere/konsulenter/etc grabber urimelige deler av kaka før den skal gå tilbake til samfunnet ref neste punkt); på den annen side er nok dette vanskelig praktisk gjennomførbart (det ville likne på et overformynderi hvor man eksproprierer selskapene og gjør dem om til halvstatlige underbruk av Norsk Tipping)
      – Tiltaket man vanligvis anvender ved negative eksterne virkninger, nemlig at det innføres en offentlig avgift på omsetning av godet for å kompensere for den (i.e, staten tar en rake på hver eneste transaksjon, ref alkoholavgifter), vil være lite hensiktsmessig i dette tilfellet og det er mer treffsikkert med et krav om at overskuddet helt eller delvis skal gå tilbake til norsk idrett og frivillighet (etter en fordelingsnøkkel fastsatt av staten, slik at aktørene ikke kan dele det ut på måter som er påvirket av kommersielle interesser), eventuelt en særbeskatning (ref igjen petroleumssektoren, som har 50% selskapsskatt på toppen av regulær sats på 23%)
      – Konsumet av varen/tjenesten som leveres finner sted innenlands og man må ta stilling til momsproblematikk. Skal omsetningen unntas moms fordi det er kultur, underholdning, eller liknende? Kanskje det står noen relevante vurderinger her: https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/21912/87350.pdf?sequence=3
      – Ved brudd på eller bevisst omgåelse av reglene skal lisens kunne inndras for en periode eller permanent, i tillegg til bøter

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg