Motbakken

Se for deg at du skal løpe opp et enormt fjell med en 20kg ryggsekk. Starten går fint, men etter et par timer kjenner du virkelig på slitet og innser at du bare har kommet deg 1/100 av veien opp, og det er ingen vei tilbake.

 

Slik føler jeg det nå. Jeg er rett og slett inne i en drittperiode, iallefall når det kommer til hva jeg har av overskudd. Siste uken har vært mildt sagt intens. La meg summere:

 

– Avslag på videre opphold hos distriktspsykiatrisk
– Det er meldt tvilsmelding om meg angående utdanningen min (som forventet)
– En parallel sak til tvilsmeldingen angående om jeg kan fortsette på utdanningen min pågår forsatt, grunnet dommen
– Hustad fengsel ringte og sa de har mottatt dommen
– Stort intervju hos TV2
– Samtidig skal jeg ha overskudd til å studere og være på skolen hver dag.

Måten jeg reagerer på dette er hovedsakelig at jeg er stuptrøtt 24/7, føler meg dønn utslitt og trives best å være våken på natta. Alt føles så mye mer trygt og rolig om natta.

Angående avslaget på videre oppfølging hos distriktspsykiatrisk, så syntes jeg nesten det er greit. Skulle jeg dratt inn på et nytt opplegg der, ville det vart i 8 uker og det hadde kræsjet totalt med skolen. Jeg hadde utvilsomt hatt godt av det psykisk, men jeg har liksom ikke tid til det nå.

Utdanningen

En naturlig konsekvens av det jeg har gjort, og åpenheten min, vil være at det vil bli utfordringer i forhold til at jeg studere sykepleie. Dette visste jeg fra første sekund, slik at jeg gikk selv til studielederen og gruppelærer min i november og orienterte om saken. Jeg spurte rett ut om jeg kan fortsette, samt om jeg er skikket til dette.

Studielederen sa at han ikke så noen direkte grunner til at jeg må avslutte, det var heller ingen grunn til at han måtte gjøre noe aktivt i forhold til skikketheten min. Til tross for dette, så sa han at de må naturligvis behandle alle eventuelle tvilsmeldinge som kommer inn.

Mandag denne uken fikk jeg et brev fra NTNU. Det er meldt inn en tvilsmelding om meg, fra en faglærer som har sett innleggene mine. Jeg har i grunn bare ventet på at dette skulle skje, så kjenner det skal bli godt å få saken behandlet etterhvert, uansett utfall. Likevel er det utrolig ekkelt å dra på forelesninger når jeg vet at en av mine forelesere har meldt tvil om meg.

Soning

Jeg har også gått rundt å ventet på svar angående soningen. Det har vært så rart å bli dømt til 9 måneder ubetinget fengsel, så hører man liksom ikke noe om når man skal inn. Heldigvis ringte kriminalomsorgen meg i går. Damen jeg snakket med der virket veldig grei og forklarte meg at de har nå 60 dager på å kalle meg inn til soning. Ettersom jeg er student så kan jeg søke om å få den utsatt. Planen min er da å sone 2-3 måneder i sommer, slik at jeg kan få fotlenke til høsten mens jeg studerer videre. Men dette avhenger naturligvis av at jeg i det hele tatt kan fortsette på skolen.

Intervju

Så var det TV2. Da de skrev om dommen min i november, sendte jeg et ildsint forbanna brev til journalisten der jeg kritiserte hvordan han omtalte saken mens jeg var innlagt på psykiatrisk. 2 måneder senere sitter han i stuen hjemme hos meg etter mitt eget ønske, og intervjuer meg i timevis om alt mulig. Morsomt hvor fort ting kan snu?

Må innrømme at jeg fikk et kick da jeg begynte å blogge. Det var som det ikke var noe problem å slenge på seg ryggsekken og løpe opp mount Everest. Reality hit me hard this week. Nå er alt nemlig motsatt, har så vidt overskudd til å gidde å dra på do.

Peace out,
Crazysig

Psst! Følg meg gjerne på Facebook

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg