Kaoset

 

“Du må gi fra deg beltet og sko med lisser”

Ingen skulle jo merke noe. Vi skal jo ikke vise negative følelser i dagens samfunn, kanskje spesielt menn. Det handler jo om å være mest mulig perfekt. Før jeg visste ordet av det satt jeg i et rom med overlege, psykolog og sykepleiere. “Du får nå en medisinpakke hos oss, den inneholder blant annet litium, som du finner i batterier og mobiltelefoner”. Hva i alle dager, jeg har aldri brukt medisiner før. Jeg var veldig nervøs og spent på hva jeg ville møte og hvordan medisinen ville fungere. 

Psykiatrisk avdeling var faktisk ikke så mørk.   Copyfree image from www.pexels.com (Matheus Guimarães)

 

Akutten

To sykepleiere viste meg veien inn til avdelingen. Psykiatrisk avdeling, det er vel en plass hvor man blir bundet fast og ikke kan bevege meg? De låste opp døren og jeg kom inn i en avdeling hvor alle dører er låste. Rommet mitt var nesten helt i enden av en gang. Den var som et typisk sykehus rom, en seng, en stol og et bad. Det var ingenting på veggene og alt var veldig simpelt. Når man tenker lukket psykiatrisk avdeling, tenker man kanskje slik man ser i filmer hvor personer blir beltet fast og låst inne på et rom. Slik var det ikke, iallefall etter det jeg kunne se. Det var en stor vinduskarm på rommet mitt, den var nesten som et forlenget bord. Første kvelden min tilbrakte jeg mye tid på den og så ut av vinduet. Livet gikk igjennom hodet og øyene mine, alle de gode minnene. Nå hadde jeg fucka så mye til at jeg satt inne på psykiatrisk. Heilt sykt kor mye en person kan ødelegge for seg selv tenkte jeg. Det var jo bare et par år siden alt så rosenrødt ut for meg. Etterhvert fant jeg ut at det fungerte best for meg å sitte ute med personalet, da tenkte jeg ikke på så mye negativt.

Tankene mine gikk helt crazy første kvelden jeg var innlagt. Fordommer, usikkerhet, fortapthet og hva jeg har ødelagt gjorde meg gal.

Jeg sov elendig første natten, til tross for at jeg fikk flere medisiner for å hjelpe meg. Da jeg våknet på lørdagen og gikk ut i gangen, så jeg personal som jeg kjente fra før av. Da slo panikken meg, hvem skal vite at jeg er her, hva skal jeg si, hva tenker folk om meg, det er jo tross alt bare crazy mennesker som blir innlagt på psykiatrisk, eller?.. Uansett, jeg motet meg opp til å hilse på vedkommende. Vet du hva? Det gikk overraskende bra. Jeg har selv begynt på sykepleie i høst, og det gjør at jeg naturligvis møter på medstudenter og andre personer jeg kjenner mens jeg er innlagt. Jo mer jeg snakket med de, jo lettere ble det for meg å godta at; okei, situasjonen min er faktisk fucked up og det er en konsekvens av handlingene mine. Jeg merket da at det var digg å snakke med personer jeg kjente om problemene mine. 

Jeg var på akutt psykiatrisk i nesten en uke. Helt ærlig så føltes det godt, på en helt merkelig måte. Alle bekymringer og stress ble forlatt ute, mens jeg var låst inne på en lukket avdeling. Om det er medisinen som gjør at jeg følte meg bedre er vanskelig å si, men jeg følte meg absolutt mer som en robot uten følelser.
 

Hva skjer videre?

Jeg ble etter en uke overført til Vegsund DPS, dps står for distriktpsykiatrisk. Hvor sykt høres ikke det ut? Jeg vil jo selv si at jeg er en oppegående person, så å havne der virket bare crazy. Førsteinntrykket mitt var ikke så godt det heller, og jeg freaka ut innvendig da jeg kom dit. Etter det gikk et par dager fikk jeg både snakket og bli kjent med medpasienter. Jeg innså da at de var faktisk helt vanlige personer, akkurat som meg. Vi alle har forskjellige problemer, men innerst inne er vi jo alle mennesker.

Jeg er fortsatt på DPS og jeg blir nok her en stund. Det er mye som skjer rundt meg, jeg mistet som jeg selv forventet jobben på fredag. Selv om jeg var forberedt på det, traff det meg mye tyngre enn jeg trodde jo mer jeg tenkte på det iløpet av kvelden. Neste dag valgte jeg å fortelle historien min på Facebook. Det er et veldig uvanlig valg og ganske crazy å gjøre. Men halo, jeg er jo crazy! Jeg slipper da å lage unnskyldninger for hvorfor jeg ikke er på skolen, hvorfor jeg plutselig sluttet på jobben, hvorfor jeg ikke har vipps, etc etc… 
 

Alle vet om problemene mine. Jeg må stoppe.

Det føles veldig rart at så mange vet om min situasjon nå, men jeg tenker jeg trenger å starte på nytt. For meg så blir det å bare legge meg helt flat, innrømme alt og begynne å sakte men sikkert jobbe meg oppover. Det er en lang vei, og det blir jævlig tungt. Jeg skal i retten den 25. november og jeg er forberedt på å ta min straff. Jeg er veldig glad jeg er en trygg plass og at folk vet om situasjonen min. Det har vært ekstremt tungt å leve et dobbeltliv.

Jeg kommer til å fortsette å blogge hvor jeg går mer innpå hva jeg har gjort og hva problemene mine har vært. Veien videre for meg er fortsatt bratt og uforutsigbar. Jeg vet heller ikke om jeg kan fortsette på utdanningen min, så det er ikke lett å holde motet oppe. Dette vil være en plass hvor jeg kan få ut mye av min indre uro og diverse tanker jeg har.
 

For 2 år siden tatoverte jeg “You’ll Never Walk Alone” på hånden. Det er ikke alltid lett å tenke at man ikke er alene, men for meg så har den hjulpet. 

 

Det blir en berg og dalbane fremover. Jeg blir å poste litt på Instagram også, så følg meg gjerne der: Sigurdsun

Peace out,
Sigurd aka Crazysig
 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg