Tusen takk!!

For en måned siden skulle jeg ta sosial selvmord. Jeg innrømte utfordringene mine og mine gale handlinger og begynne å blogge. Jeg forventet at folk skulle snu ryggen til meg, men penger har rent inn og totalt sett har blogg blitt delt nærmere 1000 ganger!

Spleis, wow!

I forbindelsen med at jeg innrømte det valgte jeg å starte en innsamlingsaksjon for at jeg skulle få betalt tilbake de jeg skylder. Jeg har tross alt mistet jobben og alle mine inntekter, samtidig som jeg er dømt til en relativt lang og streng soning på 9 måneder. Kanskje jeg hadde et lite håp om å kanskje få et par tusen, jeg vet ikke, men jeg hadde aldri trodd at 78 personer ville velge å hjelpe meg økonomisk til å betale tilbake og jeg har fått over 20.000kr inn! Det er utrolig rørende og snilt! Jeg har engang ikke fått tid til å begynne å takke folk for det. Det er utrolig rart å tenke for seg egentlig, se for deg 78 personer på en lang rekke som vil gi meg støtte. Det er spinnvillt. TAKK!! ❤️ Det hjelper meg utrolig mye på veien til å få betalt tilbake alle nå som jeg ikke har inntekt.

Link til spleisen: https://www.spleis.no/project/91041

 

Tusen takk!!

Støtten

Jeg har også fått uendelig antall meldinger fra både kjente og ukjente. Det er kjekt, til tross for at jeg egentlig ikke ønsker støtte. Jeg føler liksom ikke at jeg fortjener det, jeg vil helst bli punchet i trynet, og det er kanskje grunnen til at jeg gikk offentlig. Jeg ville straffe meg selv, men effekten ble motsatt. Det har ført til at jeg nesten ikke helt vet hva jeg skal svare folk. Samtidig ser jeg at delingene har økt og mange leser blogge, bare det forrige innlegget der jeg skrev om søsteren min ble delt nesten 200 ganger. Det er så sykt rart, ekkelt, men samtidig godt!

Det har selvsagt vært noen som har valgt å snu ryggen til meg og si dritt, men det er litt godt. Jeg trenger også å kjenne på at dette ikke er okei, men det finnes sikkert alltid en grense.

Samtidig fikk for 3 uker siden beskjed om at søknaden om å få lov å ta eksamene til tross for manglende oppmøte ble godkjent. Jeg hadde aldri trodd det for å være ærlig, og det førte til at jeg måtte lære meg 4 pensum til forskjellige eksamener på få dager. Vanvittig intenst, men i går havnet jeg utrolig nok i mål.

Jeg kan endelig legge studiebøkene på hyllen nå for et par uker. Planen er å få blogget litt mer igjen og få reflektert over veien videre.

Helt utrolig hvor mange gode personer som finnes, har lyst å gi alle dere en stor god klem!!

 

Sosiale medier:
Instagram: Sigurdsun
Snap: crazysigg

Livreddende lillesøster

Det banket på døra. Jeg satt på rommet og skalv, mens lillesøsteren min åpnet døra. Hun tok støyten fra både politi og noen av ofrene for meg.

Jeg har påført mine nærmeste en forferdelig smerte og ubehag, det er ikke det tvil på. Uken etter jeg hadde begått svindelen tok mange kontakt med meg. De fleste ringte eller sendte meldinger, mens noen oppsøkte huset. Grunnet min økomiske situasjon må jeg bo i kjelleren hos mindre foreldre. De var i Spania, mens jeg og lillesøsteren min, Kaia, var aleine hjemme.

 

Mine søsken, Nikolai, Kristian og Kaia Emilie

BANK BANK

Noen truet med at de skulle komme og banke meg. Jeg hadde angst, satt kun i kjelleren og hatet meg selv. Jeg ante ikke om noen ville gjøre alvor av truslene. Det var noen kjente av de jeg hadde svindlet valgte å oppsøke huset. Jeg satt i kjelleren og tenkte på å ta livet mitt. Søsteren min åpnet og sa at jeg ikke var hjemme. Hun skjønte at jeg ikke ville takle å snakke face to face på det tidspunktet, hun reddet meg på mange måter der. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å levd med flere påkjenninger på det tidspunktet.

Enda et bank!

Tenk å være 17 år og bo med en storebror som har begått en kriminell handling, man vet ikke hva som skjer i det neste tidspunktet eller om man er trygg i eget hjem. Denne gangen var det politiet som banket på og min søster åpnet. De skulle ha kontakt med meg, og hun kunne ikke lyve for de. Politiet kom ned i kjelleren, det var en kvinnelig og mannlig politibetjent. Den mannlige krevde å se hva jeg eide og krevde å se nettbanken min. Det hadde de åpenbart ikke rett til, men jeg turte ikke å si noe mot de, så de fikk se nettbanken min og de 23 ørene jeg hadde der. Politimannen krevde så at jeg skulle begynne å selge eiendeler, og skrev ned navnet til søskenbarnet sitt. Jeg hadde svindlet søskenbarnet hans, og han mente jeg skulle starte å betale tilbake han.

Livredderen

Samme kveld satt jeg med ned på kjøkkengulvet og holdt en kniv i hånden. Det var da jeg ville ta livet mitt, jeg så ingen løsninger lengre. I etasjen over satt lillesøsteren min og ante ingen fare. Tenk om hun hadde kommet ned og sett resultatet av det jeg hadde tenkt å gjøre. Det ville ødelagt henne i evig tid og det ville vært utrolig egoistisk av meg å påføre henne noe slikt.

Dette var heldigvis ikke noe hun fikk oppleve, men påkjenningen å få vite i etterkant at det kunne ha skjedd, har vært grusomt for henne.

Det kan hende at jeg hadde valgt å fullføre selvmordsforsøket hvis jeg hadde fått flere påkjenninger. Jeg skal ikke se bort ifra at Kaia reddet livet mitt den uken.

Tror jeg kan si at jeg har verdens beste lillesøster.


Innsamlingen jeg kjører for å klare å betale tilbake, setter enorm pris på hjelpen:

https://www.spleis.no/project/91041

Sosiale medier:

Instagram: Sigurdsun

Snapchat: Crazysigg

Identitetstyveriet og millionsvindelen

Nå gikk alt fra krise til tragedie. Gjelden min nærmet seg 1,5 million.

Et evig slit

Jeg hatet å spille, det var det verste jeg visste om, likevel klarte jeg ikke å stoppe. Det var kun sport jeg bettet på, casino hektet meg aldri. Av alle sporter var det tennis jeg satset mest på. Det var flere ganger jeg var nær å kaste opp mens jeg gjorde det og nesten hver gang ønsket jeg å ta livet mitt. Gjelden min økte med nesten 300.000kr i året og jeg så ingen løsninger. Hva f… skal jeg gjøre?

Jeg var godt likt av mennesker rundt meg. Sett bort fra spillingen var jeg en god person, men spilleproblemer er så lett å skjule.

Det var januar. Jeg hadde et nyttårsforsett om at jeg skulle komme meg på bena psykisk, begynne å trene igjen og begynne å studere. Likevel hadde jeg ikke samvittighet til å gå ut av huset, jeg begynte å få delvis angst ettersom jeg tenkte konstant på min økonomiske situasjon.

Identitettyveriet

Jeg havnet i en slags psykose, det er umulig å forklare. I et utrolig svakt øyeblikk klarte jeg å få tak i min mors BankID uten at hun visste om det.  Jeg logget på PCen og ville mer eller mindre bare sjekke hvilke lån “jeg” kunne få tilbud om. BankNorwegian tilbød 600.000, samvittigheten min avslo tilbudet blankt. SBanken var mindre generøs, de tilbød 370.000kr og før jeg visste ordet av det var de utbetalt. Det tok under 1 minutt fra jeg søkte til pengene var på kontoen.

At en desperat og suicidal pengespillavhengig person tilgang får tilgang til så mye penger er sjeldent en god kombo.

Jeg er faktisk interessert i sannsynlighet. Derfor visste jeg at mitt beste sjanse for å vinne tilbake var å sette mest mulig på færrest mulig kamper. Det var en desperat og idiotisk handling. Jeg husker ikke i detaljer hva jeg satset på, men det var en høy sum på få kamper. Guess what, jeg tapte.

Panikken brøt seg ut. Jeg var kriminell, jeg hadde svindlet min mor, hun som har støttet meg igjennom alt og ofret alt for mye for meg. Å innse at man har forrådt noen så nær, er en følelse jeg håper ingen andre opplever. Det er helt ubeskrivelig forferdelig. Jeg ville ta livet mitt, noe så ekstremt mye. Samtidig hadde jeg ikke samvittighet til det, for da hadde jeg forlatt moren min med alle disse økonomiske utfordringene.

Jeg sov ikke, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Å innrømme at jeg hadde svindlet min mor, klarte jeg heller ikke. Det var flere ganger jeg hadde tenkt å gjøre det, men følelsen av å innrømme noe sånt føltes værre enn å vri en kniv i hjertet.

Dobbel tragedie

Neste dag fikk jeg en melding fra SBanken. “Lånet ditt er nå utbetalt”. De gjorde en enorm feil og betalte ut lånet 2 ganger selv om jeg kun søkte 1 gang. 370.000 var plutselig blitt til 740.000. Jeg var blitt en svindler i millionklassen.

I løpet av de neste dagene oppdaget min mor det. Mye frem og tilbake, men alle kortene ble etterhvert lagt på bordet. Jeg og min far fikk overtalt moren min til å anmelde meg. Dette var helt nødvendig for å starte en kamp mot bankene, slik at lånene kan stilles mot meg og ikke min helt uskyldige mor.

Det verste for min mor var nok å anmelde sin egen sønn. Jeg har pådratt henne utenomjordiske smerter og store økonomiske utfordringer.

Det var dette som etterhvert gjorde slik at jeg begynte å selge alt jeg eide, alt fra mobiltelefoner til datamaskinene mine. Dette utløste også senere Finn svindelen som jeg har skrevet om tidligere.

Dommen. Fortjent.

Onsdag forrige uke ble jeg dømt til 1-års fengsel, men med en tilståelsesrabatt på 25% blir dette 9 måneder, samt jeg ble dømt til å betale tilbake 950.000kr innen 2 uker.

Jeg tar ikke det tungt at jeg er dømt til fengsel. Det er rett og slett en brutal konsekvens av det jeg har gjort og det er en fortjent straff. Jeg må rett og slett bare ta den.

Paradokset er nok at dommen går hardest ut på de jeg har svindlet. Grunnet min økomiske situasjon har jeg bodd hjemme, men betalt inn 8000kr til mine foreldre for å dekke lånene de har hjulpet meg med. Når jeg skal inn i fengsel, vil jeg ikke ha mulighet til det og det straffer dem økomisk. Jeg vil heller ikke ha mulighet til å betale tilbake de jeg har svindlet, da jeg vil være uten inntekt.

Både jeg, min advokat og min mor som anmeldte meg håpte jeg skulle få samfunnsstraff. Dette slik at jeg kunne ha en inntekt ved siden av til å betale offrene. Dommeren var ikke enig, og han mente at det var best for samfunnet at jeg blir låst inne.

Jeg er usikker på om jeg skal anke eller ikke. Hvis jeg anker så er det hovedsakelig for offrene sin del. Det spiller ikke så stor rolle for meg personlig hva jeg får.

TV2, NRK og Sunnmørsposten kontaktet meg og uttrykt at de ønsker å lage sak om historien min. Hvis jeg velger å gjøre det, så er det viktigst for meg at fokuset blir generelt gamblingproblem, ettersom så sykt mange sliter med det.

 

Kanskje jeg har godt av fengsel og en “pause” fra alt.

Rettsaken

En rar morgen

Heei! Er du klar til å stå opp? spør studentsykepleieren mens hun åpner forsiktig døra mi. Du skjønner, for de som ikke har lest mine tidligere innlegg, så er jeg innalgt på distriktspsykiatrisk. Sovemedisinen jeg tok i går slo total knockout på meg, jeg blir som en mummie når jeg tar den. Jeg åpner forsiktig øynene og kommer raskt på at i dag skal jeg, Sigurd av alle personer, tilstå i retten. Sprøtt hvordan livet kan snu.

Advokaten min er en hyggelig herremann. Jeg møter han i sentrum mens vi går i lag til tingretten. Han har på seg skikkelig dress, men jeg derimot, har ikke skjønt kleskoden og kommer i en svart genser og dongeribukse. Flaut.

Rettsaken

Når jeg tenker rettsal, ser jeg for meg en stor sal med mange personer. Advokaten åpner døra til salen, mens jeg går nervøst inn. Det er et lite rom med 4 bor, et for dommeren, et for påtalemyndigheten (politiet), et for advokaten og et for meg. Rommet er lite, ettersom det ikke er behov for mange personer da dette er en såkalt tilståelsesdom. Jeg innrømmer nemlig alt og det er ingen motsigelser.

Dommeren er en hyggelig mann, men jeg skjønner fort at han skjønner at dette er en alvorlig og omfattende sak. Jeg skal ikke gå i detaljer på alt dette, for det er kjedelig rettsprat. Kort fortalt innrømmer jeg alt. Politiet ønsker fengsel, jeg ønsker samfunnsstraff. Dommeren sitter i midten og ser på oss begge.

Dette er alvorlig.

Det jeg ønsker

Grunnene til at jeg ønsker samfunnsstraff er for det første at jeg håper jeg kan stille meg som et skrekkeksempel for andre. Jeg er ikke redd for å fortelle min historie. Både svindel og pengespillavhengighet er et svært økende problem, som tildels har sammenheng. I de andre sakene som ble tatt frem som eksempeler i retten for lignende dommer, var det pengespill og svindel som var problemene der også.

Den andre grunnen til at jeg ønsker samfunnsstraff er rett og slett med hensyn på å få betalt tilbake fortest mulig. En fengselsstraff vil ødelegge mulighetene mine for å ha inntekt til å betale tilbake de jeg har svindlet. Jeg anbefalte tross alt de jeg svindlet å anmelde meg, da jeg tenkte det va den måten de ville få tilbake pengene fortest mulig.

 

Onsdag får jeg vite dommen min. Jeg er innstilt i hodet mitt på at det blir 9 måneder som politiet ønsker, mens jeg håper på at jeg får en form for samfunnsstraff. Forberedt på det værste, håp på det beste. Uansett så er jeg forberedt på å ta den straffen jeg får.

 

Følg meg gjerne på sosiale medier for å være oppdatert på min meget turbulente reise;
Insta: Sigurdsun
Snap: crazysigg

 

Peace out,
Crazysig

 

 

 

Hvorfor jeg blottlegger meg

Du er så oppmerksomhetssyk!
Gjør du dette for penger?
Din jævla idiot.

 

Jeg holder en stor spade og graver min egen grav, legger meg selv oppi og fyller den med sement. Avslutter med å pynte med blomster.
Hvorfor?

FORDI:

Jeg er så forbanna lei av å høre historier om kjente og ukjente som tar sitt eget liv.
Jeg er så forbanna lei av å se andre mennesker i øynene mens de forteller om hvor mange millioner de har i gjeld pga gambling.
Jeg er så forbanna lei av å høre om folk ikke føler seg god nok.
Jeg er så forbanna lei av å høre om unge barn som blir mobba.
Jeg er så forbanna lei kroppspress.
Jeg er så jævla lei av tabu.

Derfor knepper jeg opp skjorta, river av med dressen og stiller meg klin naken offentlig. Det er ikke noe pent syn, historien min er forferdelig. Jeg er ikke redd for hva folk tenker, for meg er det viktigst å få folk til å våkne opp og åpne øynene.

Det er ingen solskinnshistorie jeg forteller. Derimot er det en dønn ærlig reise gjennom psykiske problem, gambling, økonomisk håpløshet, selvmordstanker og mine erfaring på det jeg opplever.

Hvorfor skal vi være så redd for hva folk tenker? Mitt inntrykk etter å ha snakket med personer som sliter psykisk så virker det som om at i 90% av tilfellene så er det på grunn av at man ikke føler seg god nok. Vi skal være så forbanna perfekte.

Det blir en berg- og dalbane fremover. Om du ønsker å være oppdatert på mine innlegg og mine syn, kan du følge meg på sosiale medier:

Snap: crazysigg
Instagram: Sigurdsun

Peace out.

9 måneder fengsel

Sukk.

9 måneder fengsel er hva politiet ønsker. Mandag skal jeg i retten i en såkalt tilståelsesdom.

Det føles surrealistisk. Før rakettene sprengte 2019 til liv, hadde jeg aldri gjort noe som helst ulovlig i hele mitt liv. Jeg hadde vært et englebarn hele livet. Hvordan i all verden havnet jeg i denne situasjonen? Spillegalskap har drepte mine verdier og hele fundamentet mitt iløpet av en helg, som jeg har brukt 24 år på å bygge opp.

“Du er jo den siste jeg hadde sett for meg i fengsel, du er jo Sigurd liksom, Sigurd!” sa en gammel kompis fra ungdomsskolen til meg i går.

 

Jeg hater meg for hva jeg har gjort. Men det er på tide å innse at situasjonen er slik, og jeg må rydde opp i den. 

Møtet med advokaten

Advokaten så på meg med et alvorlig blikk mens han sa “9 måneder er dessverre realistisk, men vi skal gjøre vårt beste”. Jeg er klar for å ta min straff selv om det blir tøft. Mitt største ønske er jo selvsagt å gjøre opp for meg, det var derfor jeg anbefalte de jeg svindlet å anmelde meg. Namsmannen prioriterer nemlig straffbar gjeld over vanlig kredittgjeld. Problemet er at jeg nå har mistet jobben og all inntekt, jeg får ikke engang penger fra NAV før om 3 måneder, og så blir det kanskje fengsel i tillegg som gjør at jeg ikke får inntekt. Well well..

Håpet mitt er jo naturligvis at jeg kan få alternativ soning, dette i form av enten fotlenke eller samfunnsstraff. Jeg håper kanskje mest på samfunnsstraff, for da kan jeg gi tilbake til samfunnet istedenfor å koste samfunnet mer penger ved å sitte inne. Samtidig kan jeg kanskje ha en inntekt slik at jeg kan få betalt tilbake.

Om det blir 9 måneder jeg blir dømt til, er ikke lett å si. De månedene er inkludert 25% tilståelsesrabatt, samtidig som man soner 2/3 hvis man oppfører seg pent, det vil si 6 måneder i praksis. Håpet mitt er å få den ned til 4 måneder, slik at fotlenke kan bli et alternativ, men det får tiden vise.

De som har lest mine tidligere innlegg vet litt av historien bak. Jeg kommer ikke til å fortelle den på nytt i detaljer nå. Tidligere innlegg ligger under denne artikkelen.

Jeg må fokusere fremover, legge alle kortene på bordet og innrømme mine feil. Det blir feil å late som det aldri har skjedd og jeg må bare legge meg flat.

Mitt neste innlegg blir å handle om hvorfor jeg blottlegger meg slik offentlig, til tross for alle advarsler fra helsepersonell og psykologer.

Peace and love,
CrazySig

Fallet – Svindelen (Del 2)

Tårene rant. Jeg holdt kniven i hånden og var klar til å ta mitt eget liv. Jeg innså hva jeg hadde gjort. Jeg hatet meg selv.

 

2 dager tidligere

På slutten av jobbdagen brukte vi å samles i gangen før vi gikk hjem. “Sigurd, du er så positiv og fantastisk” sa en kollega til meg. Han visste ikke hva jeg hadde gjort bare timer tidligere. Innvendig følte jeg meg som en monster, jeg ville dø. Utvendig smilte jeg og ingen ante noe.

 

 

Økonomien min hadde dalt som en stein i fritt fall. Nei, faktisk verre, mer som en komet full fart mot bakken. Pengespillavhengigheten min drepte ikke både økonomien min, den begynte å drepe meg selv. Jeg skjønte det var feil av meg å gamble. Gjelden min bare økte og økte. Folk visste jo at jeg hadde et problem etter P3 dokumentaren, men alle trodde jeg hadde kommet meg over det. Jeg var jo solskinnshistorien. Ingen måtte vite at jeg begynte å pådra meg gjeld igjen, så det gjorde at jeg pådro meg enda mer. Jeg klarte ikke å håndtere min egen gjeld. Avdragene ble bare større og til slutt var de større enn hva jeg fikk utbetalt i lønn. Bare renten på kredittene mine ble større enn hva årsinntekten min var.

Jeg ble samtidig en arbeidsnarkoman. Livet mitt bestod av å jobbe, sove, skole og gamble, men jeg gjorde at jeg kunne for å skjule det. Det var da jeg begynte å selge eiendeler, alt fra mobiltelefoner til klokker. Torsdagen mens jeg var på jobb, mottok jeg betaling fra to personer samtidig. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gamblet de bort. Panikken slo meg, jeg hadde ikke penger til å betale tilbake. Ironisk nok begynte jeg å svindle flere personer i et desperat forsøk på å ordne opp for meg. Planen min var klar, om jeg ikke klarte å ordne tak i nok penger til å betale tilbake alle innen søndagen, skulle jeg drepe meg selv. Jeg vil ikke gå i detaljer på hva jeg gjorde for å svindle folk, da jeg ikke vil gi folk ideer om slikt.

 

Mandags morgen

Jeg overlevde søndagen, selv om jeg hadde tenkt å ta livet mitt. Kanskje fordi jeg ikke hadde sovnet på 4 netter og jeg var helt utmattet. Uansett, mandags morgen våknet jeg til 10 tapte anrop og et uendelig antall sms’er. Jeg var blitt en kriminell. Det føltes som veggene bevegde seg og skulle sluke meg. Hodet mitt gikk helt crazy og jeg ville bare ta livet mitt, samtidig hadde jeg ikke samvittighet til å forlate alle problemene jeg hadde forårsaket. Jeg begynte å anbefale de som jeg hadde svindlet å anmelde jeg.

Det var mye styr den mandagen, AHT (Akutt hjemmebehandlingsteam) kom og snakket med meg. Jeg prøvde å nedsnakke selvmordstankene mine, ettersom jeg faktisk ville ta livet mitt. Da skjønte jeg at de ville prøve å stoppe meg, så det var viktig for meg at jeg hadde muligheten hvis jeg bestemte meg. Samme kveld satt jeg på kjøkkengulvet med kniven i hånden og var klar til å avslutte alt. Jeg gjorde ikke det.

Fordi alt ville jo ikke blitt avsluttet. Hadde jeg tatt livet mitt ville folk fortsatt vært svindlet og ikke fått tilbake pengene. Jeg ville ha forårsaket enorm sorg ovenfor de som er nært meg og det ville naturligvis ikke vært noen fremtid for meg. Jeg ville bare ha vært borte og forlatt alle problemene, uten å løse noe.

Ensomhet. Copyfree: Pexel.com (Jesse Yelin)

 

Det jeg gjorde den helgen har fått enorme konsekvenser for meg og ville henge over meg resten av livet. Det er noe jeg bare må ta tak i og være ærlig om. Det er derfor jeg valgte å skrive innlegget på Facebook, det kan leses her: https://tinyurl.com/wwagj54 Neste mandag skal jeg i retten. Jeg ønsker å betale tilbake, men det er noe som rett og slett er umulig for meg nå som jeg ikke har inntekt og har mistet jobben min.Det har ført til enorm depresjon og jeg sliter en del med psykisk helse. Mine venner og folk rundt meg merker kanskje ikke at jeg sliter, men det er utrolig lett å skjule psykiske problemer. Det er derfor det er viktig å snakke om det og det er derfor jeg velger å ha fokus på det i bloggen min.

Det kommer nok finere dager og da blir jeg nok å skrive om det også. Akkurat nå er jeg i en periode med utrolig mye dritt, og da kommer det ut utrolig mye slikt også. Det er min måte å få ut det som bor i meg.

Eksamensrushet begynner for fullt for meg. Det er ikke lett når jeg er innlagt, og ting er fortsatt usikkert angående videre studier. Mitt neste innlegg skal bli et litt positivt innlegg, jeg lover! Nå har jeg iallefall forklart mye av hvorfor jeg skal ovenfor retten og hva som er bunngrunnen for mine utfordringer og problemer. Alt er et kaos, en slags kjerringknute som jeg skal løse opp. Det ekke lett, men heller ikke umulig.

Om du vil ha oppdateringer når jeg skriver, kan du følge meg på Instagram: sigurdsun

 

 

 

 

 

 

Fallet – Flyskolen (Del 1)

Først – Kort oppdatering

Dette føles sprøtt. Oppmerksomheten jeg har fått både på innlegget jeg skrev på Facebook og mitt første blogginnlegg har vært over forventning. Jeg har en medisin som heter “quetiapin”, også kjent som Seroquel, som fungerer beroligende for tanker. Den blir blant annet brukt for Schizofreni pasienter, men i Norge er den også ofte brukt av helsevesenet som sovemedisin for folk som har psykiske utfordringer. Den har en slags søvnig effekt, i tillegg som den roer ned tanker. Uansett, jeg tenkte jeg skulle klare å sove uten, men neida. Sovnet ikke før 05:30 og ble vekt 08:00. Yikes.

Det var bare en kjapp liten unødvendig oppdatering om meg. Det jeg egentlig skriver i dag handler om hvordan jeg, som hadde alt linet perfekt opp foran meg, fucka det til og er der jeg er nå. Historien er så forbanna lang at det blir over 2 deler, minst.

 

2015 – Drømmen

Det nærmet seg slutten av førstegangstjenesten. I Luftforsvaret hadde jeg en kul stilling, det var en kontorjobb, men vi jobbet tett innpå militærfly og spesielt jagerfly. Jeg stortrivdes i jobben og folk stolte på meg. Da jeg var ferdig fikk jeg en tjenesteuttalese jeg bare kunne drømt om, utmerket på samtlige punkt.

Gjennom barndommen min hadde jeg alltid en drøm om å bli pilot, men jeg visste det var urealistisk. Nesten for morro skyld (jeg hadde et lite håp) søkte jeg Luftfartsfag hos UiT, en statlig finansiert pilotutdanning. Jeg dro ned til Rygge og tok lignende tester som Luftforsvaret bruker for sin pilotutdanning. Kun 1 av 12 søkere kom inn på studiet da jeg søkte. Jeg kom utrolig nok inn, drømmen min skulle bli en realitet, eller?

Det er helt ærlig grusomt å skrive dette nå, 4 år senere. Det føles som jeg vrir en kniv i mitt eget hjerte. Alt er rotet til, jeg måtte droppe ut av pilotutdanningen, jeg gamblet meg ned i enorm kredittgjeld, jeg har svindlet folk (kommer et eget innlegg om dette senere), jeg har mistet jobben, jeg må kanskje droppe ut av min andre utdanning, jeg er innlagt på psykiatrisk og jeg må kanskje i fengsel. Hvordan i h… skjedde dette?

2016 – Gevinsten

Eksamensrushet var i full sving og vi måtte bestå fysikk eksamen for å få lov å begynne på 2. året hvor flyskole virkelig startet. Jeg hadde alltid gamblet litt for morro skyld, mest på sport og helt uskyldig små summer, tenkte jeg. Plutselig vant jeg 300.000kr. Følelsen var ekstrem, jeg følte en slags eurofi som ikke kan beskrives. Jeg stod i dusjen og gråt av glede “nå trenger jeg ikke å stresse økonomisk, for en deilig følelse”.

Gleden var kortvarig. Jeg innså fort at jeg måtte skatte av pengene og jeg ville miste stipend grunnet det. I realiteten ble de 300.000 til 175.000 grunnet det. Som en slags unnskyldning for meg selv fortsatte jeg å gamble. Det er lett å si at jeg burde stoppe på 300.000, men det ville vært logisk å si da jeg var på 10.000kr også, sant?

Uansett. I et par uker levde jeg i luksus. Jeg husker jeg fortalte klassen at jeg hadde vunnet en del, og det var grunnen til at jeg hadde oppført meg til merkelig. De fleste virket misunnelige på meg, mens noen tenkte andre tanker.

Det gikk ikke lange stunden før kontoen viste 0. Det har seg slik at når man har vunnet en stor sum, så er ikke det spennende med små satser lengre. Etterhvert som man begynner å tape, kicker desperasjonen og fortvilelsen inn. Gambling er ikke som rus og alkohol hvor du kan se at noen sliter. Med gambling merkes ikke det før personen har mistet alt.

Jeg begynte å ta opp gjeld for å skjule at jeg hadde tapt pengene jeg vant. Sirkelen var da i gang. Det var grusomt. Jeg levde et dobbeltliv hvor jeg tok drømmeutdanningen min, mens i det andre livet rotet jeg meg saktere ned i gjeld. Ingen visste om det heller. Disse idiotene som spiller bort alle pengene sine leser man bare om på nettet, uansett. Jeg skal aldri bli en av de idiotene, tenkte jeg.

Jeg fløy inn i elendighet. Her var det faktisk jeg som fløy alene.

Jeg innså etterhvert at det ikke gikk lengre. Problemene jeg pådro meg selv begynte å bli større enn jeg klarte å håndtere. Jeg hadde ikke nok inntekt ved siden av studiene til å håndtere gjelden. Jeg innrømte problemene ovenfor skolen og jeg valgte å ta et års permisjon.

Våren 2017. Jeg skulle bli bedre. Jeg skulle bli kvitt alle problemene mine. Jeg skulle bli den personen jeg har sett meg selv i speilet.

2018 – En ny start

Jeg hadde akkurat kommet tilbake til flyskolen. Terapien jeg hadde gått til det siste året hadde hjulpet, og jeg hadde blandt annet gått ut med en dokumentar hos NRK p3. Den hadde enorm suksess. Alle mine venner visste derfor om problemet mitt, men jeg var på mange måter solskinnhistorien. Gjelden min var bare 300.000kr på det tidspunktet.

Et nytt kræsj

Det ble alt for tøft da jeg kom tilbake på flyskolen. Kanskje ikke hodet mitt var på riktig plass, kanskje jeg ikke var klar igjen. Det er ikke lett å si, men jeg måtte iallefall avslutte etter jeg fikk 78% på siste forsøk på den ene eksamen. Kravet var 80%. Kjipt.

Jeg måtte pakke kofferten min og reise hjem til Ålesund. Det var en enorm tung tid, og jeg havnet da tilbake i den samme vonde spiralen. Jeg hadde klart å holdt meg unna gambling i 1 år, men depresjonen traff meg som en komet.

Dette var starten på mitt enorme fall. Det er utrolig vanskelig og komplisert å forklare hva som skjer i hodet når man gjør slike ting. Dette er noe jeg kommer til å ha som tema i kommende innlegg. Mitt neste innlegg kommer til å handle om det verste jeg har gjort, svindelen.

Peace out,
Crazysig

Les videre:
Fallet – Svindelen
Identitetstyveriet og millionsvindelen
Tema: Selvmord

Kaoset

 

“Du må gi fra deg beltet og sko med lisser”

Ingen skulle jo merke noe. Vi skal jo ikke vise negative følelser i dagens samfunn, kanskje spesielt menn. Det handler jo om å være mest mulig perfekt. Før jeg visste ordet av det satt jeg i et rom med overlege, psykolog og sykepleiere. “Du får nå en medisinpakke hos oss, den inneholder blant annet litium, som du finner i batterier og mobiltelefoner”. Hva i alle dager, jeg har aldri brukt medisiner før. Jeg var veldig nervøs og spent på hva jeg ville møte og hvordan medisinen ville fungere.

Psykiatrisk avdeling var faktisk ikke så mørk.   Copyfree image from www.pexels.com (Matheus Guimarães)

Akutten

To sykepleiere viste meg veien inn til avdelingen. Psykiatrisk avdeling, det er vel en plass hvor man blir bundet fast og ikke kan bevege meg? De låste opp døren og jeg kom inn i en avdeling hvor alle dører er låste. Rommet mitt var nesten helt i enden av en gang. Den var som et typisk sykehus rom, en seng, en stol og et bad. Det var ingenting på veggene og alt var veldig simpelt. Når man tenker lukket psykiatrisk avdeling, tenker man kanskje slik man ser i filmer hvor personer blir beltet fast og låst inne på et rom. Slik var det ikke, iallefall etter det jeg kunne se. Det var en stor vinduskarm på rommet mitt, den var nesten som et forlenget bord. Første kvelden min tilbrakte jeg mye tid på den og så ut av vinduet. Livet gikk igjennom hodet og øyene mine, alle de gode minnene. Nå hadde jeg fucka så mye til at jeg satt inne på psykiatrisk. Heilt sykt kor mye en person kan ødelegge for seg selv tenkte jeg. Det var jo bare et par år siden alt så rosenrødt ut for meg. Etterhvert fant jeg ut at det fungerte best for meg å sitte ute med personalet, da tenkte jeg ikke på så mye negativt.

Tankene mine gikk helt crazy første kvelden jeg var innlagt. Fordommer, usikkerhet, fortapthet og hva jeg har ødelagt gjorde meg gal.

Jeg sov elendig første natten, til tross for at jeg fikk flere medisiner for å hjelpe meg. Da jeg våknet på lørdagen og gikk ut i gangen, så jeg personal som jeg kjente fra før av. Da slo panikken meg, hvem skal vite at jeg er her, hva skal jeg si, hva tenker folk om meg, det er jo tross alt bare crazy mennesker som blir innlagt på psykiatrisk, eller?.. Uansett, jeg motet meg opp til å hilse på vedkommende. Vet du hva? Det gikk overraskende bra. Jeg har selv begynt på sykepleie i høst, og det gjør at jeg naturligvis møter på medstudenter og andre personer jeg kjenner mens jeg er innlagt. Jo mer jeg snakket med de, jo lettere ble det for meg å godta at; okei, situasjonen min er faktisk fucked up og det er en konsekvens av handlingene mine. Jeg merket da at det var digg å snakke med personer jeg kjente om problemene mine.

Jeg var på akutt psykiatrisk i nesten en uke. Helt ærlig så føltes det godt, på en helt merkelig måte. Alle bekymringer og stress ble forlatt ute, mens jeg var låst inne på en lukket avdeling. Om det er medisinen som gjør at jeg følte meg bedre er vanskelig å si, men jeg følte meg absolutt mer som en robot uten følelser.

Hva skjer videre?

Jeg ble etter en uke overført til Vegsund DPS, dps står for distriktpsykiatrisk. Hvor sykt høres ikke det ut? Jeg vil jo selv si at jeg er en oppegående person, så å havne der virket bare crazy. Førsteinntrykket mitt var ikke så godt det heller, og jeg freaka ut innvendig da jeg kom dit. Etter det gikk et par dager fikk jeg både snakket og bli kjent med medpasienter. Jeg innså da at de var faktisk helt vanlige personer, akkurat som meg. Vi alle har forskjellige problemer, men innerst inne er vi jo alle mennesker.

Jeg er fortsatt på DPS og jeg blir nok her en stund. Det er mye som skjer rundt meg, jeg mistet som jeg selv forventet jobben på fredag. Selv om jeg var forberedt på det, traff det meg mye tyngre enn jeg trodde jo mer jeg tenkte på det iløpet av kvelden. Neste dag valgte jeg å fortelle historien min på Facebook. Det er et veldig uvanlig valg og ganske crazy å gjøre. Men halo, jeg er jo crazy! Jeg slipper da å lage unnskyldninger for hvorfor jeg ikke er på skolen, hvorfor jeg plutselig sluttet på jobben, hvorfor jeg ikke har vipps, etc etc…

Alle vet om problemene mine. Jeg må stoppe.

Det føles veldig rart at så mange vet om min situasjon nå, men jeg tenker jeg trenger å starte på nytt. For meg så blir det å bare legge meg helt flat, innrømme alt og begynne å sakte men sikkert jobbe meg oppover. Det er en lang vei, og det blir jævlig tungt. Jeg skal i retten den 25. november og jeg er forberedt på å ta min straff. Jeg er veldig glad jeg er en trygg plass og at folk vet om situasjonen min. Det har vært ekstremt tungt å leve et dobbeltliv.

Jeg kommer til å fortsette å blogge hvor jeg går mer innpå hva jeg har gjort og hva problemene mine har vært. Veien videre for meg er fortsatt bratt og uforutsigbar. Jeg vet heller ikke om jeg kan fortsette på utdanningen min, så det er ikke lett å holde motet oppe. Dette vil være en plass hvor jeg kan få ut mye av min indre uro og diverse tanker jeg har.
For 2 år siden tatoverte jeg “You’ll Never Walk Alone” på hånden. Det er ikke alltid lett å tenke at man ikke er alene, men for meg så har den hjulpet.

 

Det blir en berg og dalbane fremover. Jeg blir å poste litt på Instagram også, så følg meg gjerne der: Sigurdsun

Peace out,
Crazysig

Les videre:
Fallet – Flyskolen
Fallet – Svindelen
Identitetstyveriet og millionsvindelen