Ferdig sonet

Telefonen ringer. “Hei, det er Friomsorgen. Vi er hjemme hos deg om 3 minutter for å koble av fotlenka”.

Jeg føler meg svimmel. Grunnen for det er så enkelt som at jeg brukte 5 timer på å sovne i går, fordi jeg var så utrolig spent. De ringer på døren. Det står to betjenter på døren, hvor den ene holder en stor bag. “Du kan gå ned og hente sentralen”, sier den ene betjenten. Sentralen, som ligner en slags gammel telefon, har stått i vinduet i kjelleren i 3 måneder. Den har vært koblet opp mot lenken rundt foten min som har registrert om jeg har vært hjemme, eller ikke. Jeg drar ut kontakten, ikke noe som bør være en big deal, men det føles helt fantastisk. “Her, ta saksen, så kan du klippe av lenken”, sier hun. Den tykke plastlenken klippes rett av, og betjenten sier “Da er du ferdig med oss, lykke til videre”. Jeg snur meg og der står mamma med tårer i øynene og omfanger meg.

Ferdig med straffen

I dag er det akkurat på dagen 11 måneder siden jeg ble innlagt på akuttpsykiatrisk. 20 måneder siden jeg gjorde det dummeste valget i livet mitt, 14 måneder siden jeg fucka opp igjen og 9 måneder siden jeg ble dømt til fengsel.

Det føles på mange måter som jeg har vært innesperret siden den dagen jeg begikk handlingene, men i en slags psykisk form for innestengelse (selvhat, selvforakt, skam m.m.).

1. november 2019 ble jeg for første gang fysisk innesperret i form for å være innlagt på akkutt psykiatrisk. Siden februar har jeg sonet både dom i fengsel og på fotlenke. Det har vært en utrolig spesiell opplevelse, spesielt da korona kom. Dette medførte at fengselet plutselig kastet meg ut av fengslet, før de ombestemte seg og godtok at jeg kunne komme tilbake. Men det medførte at jeg ble kastet inn i høysikkerhetsavdeling i isolasjon i 2 uker, hvor vi ble til tider behandlet strengere enn de som sitter for terrorisme og drap. (isolasjon i over 23 timer i døgnet)

Resten av soningen var forsåvidt så grei som man kan få det, og jeg har ingenting vondt å si om behandlingen utenfor isolasjonen. Men fengsel er fengsel, det er ikke hotell som mange som har gått på livet harde skole kommenterer i enkelte kommentarfelt.

Veien gikk videre til fotlenkesoning på siste del av straffen. Det høres sikkert lett ut, men det er mye strengere enn folk flest tror. Den psykiske belastningen fotlenke gav, var nok værre enn det jeg selv forventet. Om jeg ikke hadde hatt utdanning og behandling å gå til, ville jeg trolig høyst vurdert å sitte i fengsel fremfor fotlenke.

Det er nok vel og merke ikke meg som hadde den tyngste psykiske belastningen. Dette har gått hardt utover familien min og mine nærmeste, kanskje spesielt mamma, som jeg tror har en skyldfølelse, noe hun absolutt ikke skal ha. Dette er “all on me”.

En epoke over

De siste ukene har vært utrolig tunge for familien min, av noen helt andre grunner enn denne bloggen handler om. Det er da spesielt deilig følelse å være ferdig med denne epoken i livet mitt og legge lokk på den for godt. En epoke jeg aldri vil, eller forsåvidt aldri skal, oppleve igjen.

At epoken er over måtte rett og slett feires med min første drink på rundt et år, digg. Denne kvelden skal jeg nyte.

Veien videre

Veien videre blir først og fremst å fortsette å gå til behandling for pengespill, betale tilbake de fra Finn, fortsette utdanningen og se fremover.

Straffen er tatt og gjennomført, nå ser jeg frem til å gjøre opp for meg.

 

Peace out,
Sigurd

 

Sosiale medier:

Følg meg på:

Facebook

Instagram

 

———————-

Min historie:
Kaoset
Fallet – Flyskolen
Fallet – Svindelen
Identitestyveriet og millionsvindelen
Året jeg ikke skulle fullføre

Mitt liv:
Kjære mamma
Vi skal på God Morgen Norge!
Santander trakk kravet mot mamma

Temaer:
Selvmord
Spillegalskap
Pengespillpolitikk – En optimal løsning
Nettroll og hat