Spillegalskap

Visste du at..?
35.000 nordmenn er spilleavhengige.
19% av spilleavhengige har vurdert selvmord, det er nesten 7000 i Norge.
120.000 nordmenn er i risikogruppen for å bli spilleavhengig.
Selvmordsratioen er høyere enn ved rus- og alkoholavhengighet.
Hver uke tar 10 personer selvmord i England grunnet gambling, det er 550 i året.

Gambling er så tabulagt, at man heller vil dø enn å få hjelp.

 

Å kle stoltheten sin naken

Onsdag er et slags høydepunkt for meg, på en merkelig måte. Du skjønner, hver onsdag må jeg kle meg naken. Kanskje ikke slik du tenker det, men jeg kler stoltheten min naken. Jeg henger fra meg jakken i gangen og går inn på ei stue hvor det er stilt opp 6-7 stoler i en pen sirkel. Jeg setter meg ned og ser opp. Rundt meg ser jeg helt normale folk, faktisk folk som har oppnådd mye i livet. Det er foreldre, de har gode jobber, de er hyggelige, de er oppegående, det ser ikke ut som de har noen problemer. En etter en snakker vi om utfordringene våres, hvor mange hundretusener vi har tapt, kanskje millioner. Jeg ser inn i øynene mens noen forteller om hvor mye de sliter for å komme seg ut av problemet. De fleste vil holde det hemmelig og har kanskje bare fortalt det til kjæresten sin. De er redd for hva folk vil tenke, de er selv redd hva folk de kjenner vil tenke. De vet at folk fordommer spillegalskap.

Falske myter!

Det er dessverre mange myter angående pengespillavhengighet. Jeg tok en kjapp titt på helsenorge.no og til og med de skriver noe jeg ikke opplever som sant. Jeg har vært med i 4 grupper og snakket med ti-tallspersoner via sosiale medier angående dette.

Fra helsenorge.no:
Risikoen for å være problemspiller er størst hos:

  • menn SANT
  • personer med lav utdannelse FEIL – Mange av de jeg har snakket med har god utdanning, og derfor tør de ikke å spør om hjelp
  • personer som mottar en form for offentlig stønad FEIL – De aller fleste jeg har snakket med er arbeids-narkoman, de jobber alt for mye.
  • personer med fødested utenfor Norge FEIL – Jeg har enda ikke snakket med noen som ikke er født i Norge..

Det er akkurat dette som er problemet og bygger opp tabuet angående pengespill. Det er jo ikke rart at selvmordsraten skyhøy når det er slike fordommer om de som sliter med pengespill! Det er jo direkte flaut å si at man sliter med det, når fordommene er slik.

Alle better jo!

Inngangen for meg var følelsen av at jeg fikk det til. Alle guttegjenger better jo litt på fotball! Jeg slo bookmakeren bookmakeren på papiret og jeg følte jeg var i kontroll. Jeg husker jeg hadde en såkalt “Return of Investment” på 102%, tenk 2%! Jeg ville fått bedre renter i banken.. Faktisk er det bare rundt 2-3% som klarer å slo bookmakeren over tid. Derfor fenget Casino aldri meg, jeg følte jeg ikke hadde kontroll der.

Hvorfor man starter å bette varierer veldig fra person til person. For noen så er det en slags “Escape” fra virkeligheten. Dette gjelder spesielt de som spiller Casino. Kanskje man har en travel hverdag og det er en måte å forlate alt på og ta en pause.

Sakte men sikkert så øker innsatsene over tid. Før du vet ordet av det har man mistet kontroller og spiller for mer enn man har råd til. Det blir en “chase” for å vinne tilbake det man har tapt. Man havner inn i en spiral hvor man tenker at “nå er gjelda så stor, at det ikke har noe å si lengre”. Hva er forskjellen på 100 000kr og 120 000kr liksom?.. Man er jo fucked uansett.

 

Jeg håper virkelig tabuet kan brytes ned.

 

Insta: Sigurdsun

Snap: Crazysigg

Peace out,
CrazySig

 

Rettsaken

En rar morgen

Heei! Er du klar til å stå opp? spør studentsykepleieren mens hun åpner forsiktig døra mi. Du skjønner, for de som ikke har lest mine tidligere innlegg, så er jeg innalgt på distriktspsykiatrisk. Sovemedisinen jeg tok i går slo total knockout på meg, jeg blir som en mummie når jeg tar den. Jeg åpner forsiktig øynene og kommer raskt på at i dag skal jeg, Sigurd av alle personer, tilstå i retten. Sprøtt hvordan livet kan snu.

Advokaten min er en hyggelig herremann. Jeg møter han i sentrum mens vi går i lag til tingretten. Han har på seg skikkelig dress, men jeg derimot, har ikke skjønt kleskoden og kommer i en svart genser og dongeribukse. Flaut.

Rettsaken

Når jeg tenker rettsal, ser jeg for meg en stor sal med mange personer. Advokaten åpner døra til salen, mens jeg går nervøst inn. Det er et lite rom med 4 bor, et for dommeren, et for påtalemyndigheten (politiet), et for advokaten og et for meg. Rommet er lite, ettersom det ikke er behov for mange personer da dette er en såkalt tilståelsesdom. Jeg innrømmer nemlig alt og det er ingen motsigelser.

Dommeren er en hyggelig mann, men jeg skjønner fort at han skjønner at dette er en alvorlig og omfattende sak. Jeg skal ikke gå i detaljer på alt dette, for det er kjedelig rettsprat. Kort fortalt innrømmer jeg alt. Politiet ønsker fengsel, jeg ønsker samfunnsstraff. Dommeren sitter i midten og ser på oss begge.

Dette er alvorlig.

Det jeg ønsker

Grunnene til at jeg ønsker samfunnsstraff er for det første at jeg håper jeg kan stille meg som et skrekkeksempel for andre. Jeg er ikke redd for å fortelle min historie. Både svindel og pengespillavhengighet er et svært økende problem, som tildels har sammenheng. I de andre sakene som ble tatt frem som eksempeler i retten for lignende dommer, var det pengespill og svindel som var problemene der også.

Den andre grunnen til at jeg ønsker samfunnsstraff er rett og slett med hensyn på å få betalt tilbake fortest mulig. En fengselsstraff vil ødelegge mulighetene mine for å ha inntekt til å betale tilbake de jeg har svindlet. Jeg anbefalte tross alt de jeg svindlet å anmelde meg, da jeg tenkte det va den måten de ville få tilbake pengene fortest mulig.

 

Onsdag får jeg vite dommen min. Jeg er innstilt i hodet mitt på at det blir 9 måneder som politiet ønsker, mens jeg håper på at jeg får en form for samfunnsstraff. Forberedt på det værste, håp på det beste. Uansett så er jeg forberedt på å ta den straffen jeg får.

 

Følg meg gjerne på sosiale medier for å være oppdatert på min meget turbulente reise;
Insta: Sigurdsun
Snap: crazysigg

 

Peace out,
Crazysig

 

 

 

Hvorfor jeg blottlegger meg

Du er så oppmerksomhetssyk!
Gjør du dette for penger?
Din jævla idiot.

 

Jeg holder en stor spade og graver min egen grav, legger meg selv oppi og fyller den med sement. Avslutter med å pynte med blomster.
Hvorfor?

FORDI:

Jeg er så forbanna lei av å høre historier om kjente og ukjente som tar sitt eget liv.
Jeg er så forbanna lei av å se andre mennesker i øynene mens de forteller om hvor mange millioner de har i gjeld pga gambling.
Jeg er så forbanna lei av å høre om folk ikke føler seg god nok.
Jeg er så forbanna lei av å høre om unge barn som blir mobba.
Jeg er så forbanna lei kroppspress.
Jeg er så jævla lei av tabu.

Derfor knepper jeg opp skjorta, river av med dressen og stiller meg klin naken offentlig. Det er ikke noe pent syn, historien min er forferdelig. Jeg er ikke redd for hva folk tenker, for meg er det viktigst å få folk til å våkne opp og åpne øynene.

Det er ingen solskinnshistorie jeg forteller. Derimot er det en dønn ærlig reise gjennom psykiske problem, gambling, økonomisk håpløshet, selvmordstanker og mine erfaring på det jeg opplever.

Hvorfor skal vi være så redd for hva folk tenker? Mitt inntrykk etter å ha snakket med personer som sliter psykisk så virker det som om at i 90% av tilfellene så er det på grunn av at man ikke føler seg god nok. Vi skal være så forbanna perfekte.

Det blir en berg- og dalbane fremover. Om du ønsker å være oppdatert på mine innlegg og mine syn, kan du følge meg på sosiale medier:

Snap: crazysigg
Instagram: Sigurdsun

Peace out.

9 måneder fengsel

Sukk.

9 måneder fengsel er hva politiet ønsker. Mandag skal jeg i retten i en såkalt tilståelsesdom.

Det føles surrealistisk. Før rakettene sprengte 2019 til liv, hadde jeg aldri gjort noe som helst ulovlig i hele mitt liv. Jeg hadde vært et englebarn hele livet. Hvordan i all verden havnet jeg i denne situasjonen? Spillegalskap har drepte mine verdier og hele fundamentet mitt iløpet av en helg, som jeg har brukt 24 år på å bygge opp.

“Du er jo den siste jeg hadde sett for meg i fengsel, du er jo Sigurd liksom, Sigurd!” sa en gammel kompis fra ungdomsskolen til meg i går.

 

Jeg hater meg for hva jeg har gjort. Men det er på tide å innse at situasjonen er slik, og jeg må rydde opp i den. 

Møtet med advokaten

Advokaten så på meg med et alvorlig blikk mens han sa “9 måneder er dessverre realistisk, men vi skal gjøre vårt beste”. Jeg er klar for å ta min straff selv om det blir tøft. Mitt største ønske er jo selvsagt å gjøre opp for meg, det var derfor jeg anbefalte de jeg svindlet å anmelde meg. Namsmannen prioriterer nemlig straffbar gjeld over vanlig kredittgjeld. Problemet er at jeg nå har mistet jobben og all inntekt, jeg får ikke engang penger fra NAV før om 3 måneder, og så blir det kanskje fengsel i tillegg som gjør at jeg ikke får inntekt. Well well..

Håpet mitt er jo naturligvis at jeg kan få alternativ soning, dette i form av enten fotlenke eller samfunnsstraff. Jeg håper kanskje mest på samfunnsstraff, for da kan jeg gi tilbake til samfunnet istedenfor å koste samfunnet mer penger ved å sitte inne. Samtidig kan jeg kanskje ha en inntekt slik at jeg kan få betalt tilbake.

Om det blir 9 måneder jeg blir dømt til, er ikke lett å si. De månedene er inkludert 25% tilståelsesrabatt, samtidig som man soner 2/3 hvis man oppfører seg pent, det vil si 6 måneder i praksis. Håpet mitt er å få den ned til 4 måneder, slik at fotlenke kan bli et alternativ, men det får tiden vise.

De som har lest mine tidligere innlegg vet litt av historien bak. Jeg kommer ikke til å fortelle den på nytt i detaljer nå. Tidligere innlegg ligger under denne artikkelen.

Jeg må fokusere fremover, legge alle kortene på bordet og innrømme mine feil. Det blir feil å late som det aldri har skjedd og jeg må bare legge meg flat.

Mitt neste innlegg blir å handle om hvorfor jeg blottlegger meg slik offentlig, til tross for alle advarsler fra helsepersonell og psykologer.

Peace and love,
CrazySig

Tema: Selvmord

Dødsviktig

Jeg skulle dø. Det var planen min. Jeg følte meg alene og fortapt. Lite visste jeg at 25% kvinner og 12% menn i Norge også sliter med depresjon iløpet av livet. Depresjon er vanlig.

Jeg følte meg håpløs og ensom. Det var kun en ting jeg ville gjøre, og det var å være effektiv nok slik at hvis jeg bestemte meg kunne ingen hjelpe meg. Å gjøre det halvveis var ikke et alternativ, for da kunne folk skjønne at jeg var depressiv. Jeg var for stolt overfor meg selv, jeg hadde ikke guts nok til å rope om hjelp høyt nok og innrømme mine feil.

TABU.

“Det er bare noen år siden vi begynte å stille spørsmål om selvmord.” sa behandleren mens han tok seg en slurk fra kaffekoppen. Jeg tenker for meg selv “det er jo helt sykt”. Et par uker senere fikk jeg vite at en jeg kjente hadde tatt livet sitt. 500 andre nordmenn har også gjort det i år. Vi er for pysete. Selvmord er et aktuelt tema vi må ha baller til å snakke om. Det hjelper ikke å gå rundt grøten. Selv om det er tungt og ubehagelig å snakke om, må vi tørre å være mer ærlige.

Å rope etter hjelp er jo flaut, ekke’ det det? Vi skal jo ikke være svake. Idolene våre er jo tøffe, tynne og har masse fine klær. Bildene på Instagram må få flest mulig likes, helst flere enn vennene mine. De som viser følelser er jo svake. Herregud da, tenk å gråte foran andre! De er jo så teite de som sier de trenger hjelp. De som skader seg selv vil jo bare ha oppmerksomhet.
Bullshit! Denne tankegangen koster liv.

Det er alt for mange som tror at depresjon er enkelt å se på mennesker. Det er nødvendigvis ikke det. Vi mennesker er smarte skapninger og vi tilpasser oss omgivelsene. Dette medfører at vi blir eksperter på å skjule problemer vi ikke tørr å snakke om, la meg gi deg et par eksempler:

Man ser ofte ikke at en person er suicidal. Mange av oss som er suicidal vil ikke at andre skal se det, derfor skjuler vi det. Det er faktisk lett å skjule det. “Sønnen din virker jo normal, han er da vel ikke suicidal!” sa en politimann om meg til min far senest for 1 uke siden. Skremmende. Til og med noen politimenn har lite forståelse og generaliserer selvmord.

 

Vi er altfor stolte

Vi er så forbanna stolte over oss selv, selv om vi ikke nødvendigvis vet det selv. Jakten etter å være bedre enn andre eller å ikke skille seg ut ødelegger for oss selv mer enn vi tror. Det er vanlig å slite psykisk. Du er faktisk utrolig tøff om du har baller til å søke hjelp. Om man ikke søker hjelp og fortsetter å skjule sine egne problemer, risikerer mann at “glasset renner over”. Da er det for sent. Vår egen stolthet er vår egen verste fiende.

Jeg skal ikke lyve. Det er veldig ubehagelig å snakke om selvmord, spesielt hvis man er personen som skal si at man sliter med det. Hvem skal man snakke med? For meg var det ekstremt ekkelt å snakke med slikt med noen som er nær meg, det ble too close. Det er ofte lettest å snakke med andre personer som har slitt med lignende problem. Det handler om å ha en felles forståelse og relasjon til problemet. Du er modig om du tørr å spør om hjelp, ikke nøl. Jeg hater at vi skal være så stolte av oss selv hele tiden, jeg hater “Tabu Norge” og jeg hater at det er vanskelig å spør om hjelp. Hvorfor er det slik, er vi for stolte?

 

Sliter du med selvmordstanker eller depresjon, og trenger noen å snakke med?

Jeg hører gjerne og skal prøve å svare, send meg en melding på Instagram: Sigurdsun

Hvis det er alvorlig anbefaler jeg å ta kontakt med lege, eventuelt kriseteam.
Akutt: 113
Mental helse: 116 123

Peace and love <3
Crazysig

Fallet – Svindelen (Del 2)

Tårene rant. Jeg holdt kniven i hånden og var klar til å ta mitt eget liv. Jeg innså hva jeg hadde gjort. Jeg hatet meg selv.

 

2 dager tidligere

På slutten av jobbdagen brukte vi å samles i gangen før vi gikk hjem. “Sigurd, du er så positiv og fantastisk” sa en kollega til meg. Han visste ikke hva jeg hadde gjort bare timer tidligere. Innvendig følte jeg meg som en monster, jeg ville dø. Utvendig smilte jeg og ingen ante noe.

 

 

Økonomien min hadde dalt som en stein i fritt fall. Nei, faktisk verre, mer som en komet full fart mot bakken. Pengespillavhengigheten min drepte ikke både økonomien min, den begynte å drepe meg selv. Jeg skjønte det var feil av meg å gamble. Gjelden min bare økte og økte. Folk visste jo at jeg hadde et problem etter P3 dokumentaren, men alle trodde jeg hadde kommet meg over det. Jeg var jo solskinnshistorien. Ingen måtte vite at jeg begynte å pådra meg gjeld igjen, så det gjorde at jeg pådro meg enda mer. Jeg klarte ikke å håndtere min egen gjeld. Avdragene ble bare større og til slutt var de større enn hva jeg fikk utbetalt i lønn. Bare renten på kredittene mine ble større enn hva årsinntekten min var.

Jeg ble samtidig en arbeidsnarkoman. Livet mitt bestod av å jobbe, sove, skole og gamble, men jeg gjorde at jeg kunne for å skjule det. Det var da jeg begynte å selge eiendeler, alt fra mobiltelefoner til klokker. Torsdagen mens jeg var på jobb, mottok jeg betaling fra to personer samtidig. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gamblet de bort. Panikken slo meg, jeg hadde ikke penger til å betale tilbake. Ironisk nok begynte jeg å svindle flere personer i et desperat forsøk på å ordne opp for meg. Planen min var klar, om jeg ikke klarte å ordne tak i nok penger til å betale tilbake alle innen søndagen, skulle jeg drepe meg selv. Jeg vil ikke gå i detaljer på hva jeg gjorde for å svindle folk, da jeg ikke vil gi folk ideer om slikt.

 

Mandags morgen

Jeg overlevde søndagen, selv om jeg hadde tenkt å ta livet mitt. Kanskje fordi jeg ikke hadde sovnet på 4 netter og jeg var helt utmattet. Uansett, mandags morgen våknet jeg til 10 tapte anrop og et uendelig antall sms’er. Jeg var blitt en kriminell. Det føltes som veggene bevegde seg og skulle sluke meg. Hodet mitt gikk helt crazy og jeg ville bare ta livet mitt, samtidig hadde jeg ikke samvittighet til å forlate alle problemene jeg hadde forårsaket. Jeg begynte å anbefale de som jeg hadde svindlet å anmelde jeg.

Det var mye styr den mandagen, AHT (Akutt hjemmebehandlingsteam) kom og snakket med meg. Jeg prøvde å nedsnakke selvmordstankene mine, ettersom jeg faktisk ville ta livet mitt. Da skjønte jeg at de ville prøve å stoppe meg, så det var viktig for meg at jeg hadde muligheten hvis jeg bestemte meg. Samme kveld satt jeg på kjøkkengulvet med kniven i hånden og var klar til å avslutte alt. Jeg gjorde ikke det.

Fordi alt ville jo ikke blitt avsluttet. Hadde jeg tatt livet mitt ville folk fortsatt vært svindlet og ikke fått tilbake pengene. Jeg ville ha forårsaket enorm sorg ovenfor de som er nært meg og det ville naturligvis ikke vært noen fremtid for meg. Jeg ville bare ha vært borte og forlatt alle problemene, uten å løse noe.

Ensomhet. Copyfree: Pexel.com (Jesse Yelin)

 

Det jeg gjorde den helgen har fått enorme konsekvenser for meg og ville henge over meg resten av livet. Det er noe jeg bare må ta tak i og være ærlig om. Det er derfor jeg valgte å skrive innlegget på Facebook, det kan leses her: https://tinyurl.com/wwagj54 Neste mandag skal jeg i retten. Jeg ønsker å betale tilbake, men det er noe som rett og slett er umulig for meg nå som jeg ikke har inntekt og har mistet jobben min.Det har ført til enorm depresjon og jeg sliter en del med psykisk helse. Mine venner og folk rundt meg merker kanskje ikke at jeg sliter, men det er utrolig lett å skjule psykiske problemer. Det er derfor det er viktig å snakke om det og det er derfor jeg velger å ha fokus på det i bloggen min.

Det kommer nok finere dager og da blir jeg nok å skrive om det også. Akkurat nå er jeg i en periode med utrolig mye dritt, og da kommer det ut utrolig mye slikt også. Det er min måte å få ut det som bor i meg.

Eksamensrushet begynner for fullt for meg. Det er ikke lett når jeg er innlagt, og ting er fortsatt usikkert angående videre studier. Mitt neste innlegg skal bli et litt positivt innlegg, jeg lover! Nå har jeg iallefall forklart mye av hvorfor jeg skal ovenfor retten og hva som er bunngrunnen for mine utfordringer og problemer. Alt er et kaos, en slags kjerringknute som jeg skal løse opp. Det ekke lett, men heller ikke umulig.

Om du vil ha oppdateringer når jeg skriver, kan du følge meg på Instagram: sigurdsun

 

 

 

 

 

 

Fallet – Flyskolen (Del 1)

Først – Kort oppdatering

Dette føles sprøtt. Oppmerksomheten jeg har fått både på innlegget jeg skrev på Facebook og mitt første blogginnlegg har vært over forventning. Jeg har en medisin som heter “quetiapin”, også kjent som Seroquel, som fungerer beroligende for tanker. Den blir blant annet brukt for Schizofreni pasienter, men i Norge er den også ofte brukt av helsevesenet som sovemedisin for folk som har psykiske utfordringer. Den har en slags søvnig effekt, i tillegg som den roer ned tanker. Uansett, jeg tenkte jeg skulle klare å sove uten, men neida. Sovnet ikke før 05:30 og ble vekt 08:00. Yikes.

Det var bare en kjapp liten unødvendig oppdatering om meg. Det jeg egentlig skriver i dag handler om hvordan jeg, som hadde alt linet perfekt opp foran meg, fucka det til og er der jeg er nå. Historien er så forbanna lang at det blir over 2 deler, minst.

 

2015 – Drømmen

Det nærmet seg slutten av førstegangstjenesten. I Luftforsvaret hadde jeg en kul stilling, det var en kontorjobb, men vi jobbet tett innpå militærfly og spesielt jagerfly. Jeg stortrivdes i jobben og folk stolte på meg. Da jeg var ferdig fikk jeg en tjenesteuttalese jeg bare kunne drømt om, utmerket på samtlige punkt. 

Gjennom barndommen min hadde jeg alltid en drøm om å bli pilot, men jeg visste det var urealistisk. Nesten for morro skyld (jeg hadde et lite håp) søkte jeg Luftfartsfag hos UiT, en statlig finansiert pilotutdanning. Jeg dro ned til Rygge og tok lignende tester som Luftforsvaret bruker for sin pilotutdanning. Kun 1 av 12 søkere kom inn på studiet da jeg søkte. Jeg kom utrolig nok inn, drømmen min skulle bli en realitet, eller?

Det er helt ærlig grusomt å skrive dette nå, 4 år senere. Det føles som jeg vrir en kniv i mitt eget hjerte. Alt er rotet til, jeg måtte droppe ut av pilotutdanningen, jeg gamblet meg ned i enorm kredittgjeld, jeg har svindlet folk (kommer et eget innlegg om dette senere), jeg har mistet jobben, jeg må kanskje droppe ut av min andre utdanning, jeg er innlagt på psykiatrisk og jeg må kanskje i fengsel. Hvordan i h… skjedde dette?
 

2016 – Gevinsten

Eksamensrushet var i full sving og vi måtte bestå fysikk eksamen for å få lov å begynne på 2. året hvor flyskole virkelig startet. Jeg hadde alltid gamblet litt for morro skyld, mest på sport og helt uskyldig små summer, tenkte jeg. Plutselig vant jeg 300.000kr. Følelsen var ekstrem, jeg følte en slags eurofi som ikke kan beskrives. Jeg stod i dusjen og gråt av glede “nå trenger jeg ikke å stresse økonomisk, for en deilig følelse”.

Gleden var kortvarig. Jeg innså fort at jeg måtte skatte av pengene og jeg ville miste stipend grunnet det. I realiteten ble de 300.000 til 175.000 grunnet det. Som en slags unnskyldning for meg selv fortsatte jeg å gamble. Det er lett å si at jeg burde stoppe på 300.000, men det ville vært logisk å si da jeg var på 10.000kr også, sant?

Uansett. I et par uker levde jeg i luksus. Jeg husker jeg fortalte klassen at jeg hadde vunnet en del, og det var grunnen til at jeg hadde oppført meg til merkelig. De fleste virket misunnelige på meg, mens noen tenkte andre tanker.

Det gikk ikke lange stunden før kontoen viste 0. Det har seg slik at når man har vunnet en stor sum, så er ikke det spennende med små satser lengre. Etterhvert som man begynner å tape, kicker desperasjonen og fortvilelsen inn. Gambling er ikke som rus og alkohol hvor du kan se at noen sliter. Med gambling merkes ikke det før personen har mistet alt.

Jeg begynte å ta opp gjeld for å skjule at jeg hadde tapt pengene jeg vant. Sirkelen var da i gang. Det var grusomt. Jeg levde et dobbeltliv hvor jeg tok drømmeutdanningen min, mens i det andre livet rotet jeg meg saktere ned i gjeld. Ingen visste om det heller. Disse idiotene som spiller bort alle pengene sine leser man bare om på nettet, uansett. Jeg skal aldri bli en av de idiotene, tenkte jeg. 

Jeg fløy inn i elendighet. Her var det faktisk jeg som fløy alene.

Jeg innså etterhvert at det ikke gikk lengre. Problemene jeg pådro meg selv begynte å bli større enn jeg klarte å håndtere. Jeg hadde ikke nok inntekt ved siden av studiene til å håndtere gjelden. Jeg innrømte problemene ovenfor skolen og jeg valgte å ta et års permisjon.

Våren 2017. Jeg skulle bli bedre. Jeg skulle bli kvitt alle problemene mine. Jeg skulle bli den personen jeg har sett meg selv i speilet.
 

2018 – En ny start

Jeg hadde akkurat kommet tilbake til flyskolen. Terapien jeg hadde gått til det siste året hadde hjulpet, og jeg hadde blandt annet gått ut med en dokumentar hos NRK p3. Den hadde enorm suksess. Alle mine venner visste derfor om problemet mitt, men jeg var på mange måter solskinnhistorien. Gjelden min var bare 300.000kr på det tidspunktet.

Et nytt kræsj

Det ble alt for tøft da jeg kom tilbake på flyskolen. Kanskje ikke hodet mitt var på riktig plass, kanskje jeg ikke var klar igjen. Det er ikke lett å si, men jeg måtte iallefall avslutte etter jeg fikk 78% på siste forsøk på den ene eksamen. Kravet var 80%. Kjipt.

Jeg måtte pakke kofferten min og reise hjem til Ålesund. Det var en enorm tung tid, og jeg havnet da tilbake i den samme vonde spiralen. Jeg hadde klart å holdt meg unna gambling i 1 år, men depresjonen traff meg som en komet. 

Dette var starten på mitt enorme fall. Det er utrolig vanskelig og komplisert å forklare hva som skjer i hodet når man gjør slike ting. Dette er noe jeg kommer til å ha som tema i kommende innlegg. Mitt neste innlegg kommer til å handle om det verste jeg har gjort, svindelen. 
 

Peace out,
Crazysig

Kaoset

 

“Du må gi fra deg beltet og sko med lisser”

Ingen skulle jo merke noe. Vi skal jo ikke vise negative følelser i dagens samfunn, kanskje spesielt menn. Det handler jo om å være mest mulig perfekt. Før jeg visste ordet av det satt jeg i et rom med overlege, psykolog og sykepleiere. “Du får nå en medisinpakke hos oss, den inneholder blant annet litium, som du finner i batterier og mobiltelefoner”. Hva i alle dager, jeg har aldri brukt medisiner før. Jeg var veldig nervøs og spent på hva jeg ville møte og hvordan medisinen ville fungere. 

Psykiatrisk avdeling var faktisk ikke så mørk.   Copyfree image from www.pexels.com (Matheus Guimarães)

 

Akutten

To sykepleiere viste meg veien inn til avdelingen. Psykiatrisk avdeling, det er vel en plass hvor man blir bundet fast og ikke kan bevege meg? De låste opp døren og jeg kom inn i en avdeling hvor alle dører er låste. Rommet mitt var nesten helt i enden av en gang. Den var som et typisk sykehus rom, en seng, en stol og et bad. Det var ingenting på veggene og alt var veldig simpelt. Når man tenker lukket psykiatrisk avdeling, tenker man kanskje slik man ser i filmer hvor personer blir beltet fast og låst inne på et rom. Slik var det ikke, iallefall etter det jeg kunne se. Det var en stor vinduskarm på rommet mitt, den var nesten som et forlenget bord. Første kvelden min tilbrakte jeg mye tid på den og så ut av vinduet. Livet gikk igjennom hodet og øyene mine, alle de gode minnene. Nå hadde jeg fucka så mye til at jeg satt inne på psykiatrisk. Heilt sykt kor mye en person kan ødelegge for seg selv tenkte jeg. Det var jo bare et par år siden alt så rosenrødt ut for meg. Etterhvert fant jeg ut at det fungerte best for meg å sitte ute med personalet, da tenkte jeg ikke på så mye negativt.

Tankene mine gikk helt crazy første kvelden jeg var innlagt. Fordommer, usikkerhet, fortapthet og hva jeg har ødelagt gjorde meg gal.

Jeg sov elendig første natten, til tross for at jeg fikk flere medisiner for å hjelpe meg. Da jeg våknet på lørdagen og gikk ut i gangen, så jeg personal som jeg kjente fra før av. Da slo panikken meg, hvem skal vite at jeg er her, hva skal jeg si, hva tenker folk om meg, det er jo tross alt bare crazy mennesker som blir innlagt på psykiatrisk, eller?.. Uansett, jeg motet meg opp til å hilse på vedkommende. Vet du hva? Det gikk overraskende bra. Jeg har selv begynt på sykepleie i høst, og det gjør at jeg naturligvis møter på medstudenter og andre personer jeg kjenner mens jeg er innlagt. Jo mer jeg snakket med de, jo lettere ble det for meg å godta at; okei, situasjonen min er faktisk fucked up og det er en konsekvens av handlingene mine. Jeg merket da at det var digg å snakke med personer jeg kjente om problemene mine. 

Jeg var på akutt psykiatrisk i nesten en uke. Helt ærlig så føltes det godt, på en helt merkelig måte. Alle bekymringer og stress ble forlatt ute, mens jeg var låst inne på en lukket avdeling. Om det er medisinen som gjør at jeg følte meg bedre er vanskelig å si, men jeg følte meg absolutt mer som en robot uten følelser.
 

Hva skjer videre?

Jeg ble etter en uke overført til Vegsund DPS, dps står for distriktpsykiatrisk. Hvor sykt høres ikke det ut? Jeg vil jo selv si at jeg er en oppegående person, så å havne der virket bare crazy. Førsteinntrykket mitt var ikke så godt det heller, og jeg freaka ut innvendig da jeg kom dit. Etter det gikk et par dager fikk jeg både snakket og bli kjent med medpasienter. Jeg innså da at de var faktisk helt vanlige personer, akkurat som meg. Vi alle har forskjellige problemer, men innerst inne er vi jo alle mennesker.

Jeg er fortsatt på DPS og jeg blir nok her en stund. Det er mye som skjer rundt meg, jeg mistet som jeg selv forventet jobben på fredag. Selv om jeg var forberedt på det, traff det meg mye tyngre enn jeg trodde jo mer jeg tenkte på det iløpet av kvelden. Neste dag valgte jeg å fortelle historien min på Facebook. Det er et veldig uvanlig valg og ganske crazy å gjøre. Men halo, jeg er jo crazy! Jeg slipper da å lage unnskyldninger for hvorfor jeg ikke er på skolen, hvorfor jeg plutselig sluttet på jobben, hvorfor jeg ikke har vipps, etc etc… 
 

Alle vet om problemene mine. Jeg må stoppe.

Det føles veldig rart at så mange vet om min situasjon nå, men jeg tenker jeg trenger å starte på nytt. For meg så blir det å bare legge meg helt flat, innrømme alt og begynne å sakte men sikkert jobbe meg oppover. Det er en lang vei, og det blir jævlig tungt. Jeg skal i retten den 25. november og jeg er forberedt på å ta min straff. Jeg er veldig glad jeg er en trygg plass og at folk vet om situasjonen min. Det har vært ekstremt tungt å leve et dobbeltliv.

Jeg kommer til å fortsette å blogge hvor jeg går mer innpå hva jeg har gjort og hva problemene mine har vært. Veien videre for meg er fortsatt bratt og uforutsigbar. Jeg vet heller ikke om jeg kan fortsette på utdanningen min, så det er ikke lett å holde motet oppe. Dette vil være en plass hvor jeg kan få ut mye av min indre uro og diverse tanker jeg har.
 

For 2 år siden tatoverte jeg “You’ll Never Walk Alone” på hånden. Det er ikke alltid lett å tenke at man ikke er alene, men for meg så har den hjulpet. 

 

Det blir en berg og dalbane fremover. Jeg blir å poste litt på Instagram også, så følg meg gjerne der: Sigurdsun

Peace out,
Sigurd aka Crazysig